Korsang på blå resept

oslo community choir«Musikk har kraft til å endre og oppdra hjernen vår, og har klart helsebringende effekt for flere pasientgrupper,» sier professor Geir Olve Skeie.

Det er det jeg alltid har sagt, – korsang burde være på blå resept! Nå har nevrolog og musikkprofessor Skeie skrevet bok om musikkens helsebringende effekter, «Musikk og hjernen.»

Denne uka har jeg to korøvelser; tirsdag i Løken kammerkor og onsdag i YMCA Oslo Community Choir. Det er bare sååå bra! Tenk deg det, å sitte der og lære en ny sang sammen med mennesker du setter pris på å være sammen med. Og så, etter en time, – noen ganger mindre, får du høre klangene, rytmene, skjønnheten i det vi skaper sammen. Det trengs da vel ingen professor for å skjønne at det er sunt?

Skeie siterer en musikkpsykolog, Stefan Kölch: «Vi trenger ikke vite så mye om hjernen for å forstå musikk – men for å forstå hjernen er musikk et glimrende verktøy.» Da jeg gikk på lærerskolen i forrige århundre, var vi på studietur til det kommunistiske Ungarn. Der hadde myndighetene forstått noe viktig. Alle skolebarn fikk mye musikk. De sang, lekte og spilte musikk på et nivå som fikk norske lærerstudenter til å sperre øynene opp. Og, til tross for at antall uketimer i ungarsk, tysk, russisk og matte da ble noe redusert, lærte de raskere og grundigere enn barna i nabolandene. Og jeg vil tro det var mindre mobbing og færre som «datt av lasset»…

I 2014 begynte Annelis og jeg i YMCA Oslo Community Choir, – et prosjektkor ledet av Martin Alfsen. Da skulle vi synge «Tribute to Nelson Mandela» – i Sør-Afrika! De opplevelsene glemmer vi aldri. Senere er det blitt mange flotte opplevelser med gode korvenner; vi var kanskje de første som sang gospel i en ortodoks kirke i Montenegro. For to år siden var det gravkirken til Frans i Assissi og Pantheon i Roma. I fjor sang vi i «Havets katedral» i Barcelona og i katedralen i Montserrat, etter at verdens mest berømte guttekor hadde sunget.

Likevel; det mest helsebringende er ikke eksotiske turer med en fin gjeng. Det er å synge! Jeg kan ikke en gang påberope meg at korsang er bedre enn å synge i dusjen eller spille på slurva med barnebarna. Uansett, nå har i alle fall «vitenskapen», representert ved en nevrolog og professor i musikk, slått det fast en gang for alle: Musikk er bra for helsa vår! Og det er noe spesifikt menneskelig å synge, spille og danse.

– Musikalitet er eksklusivt for oss mennesker, sier professor Skeie. Alle pattedyr kan ha glede av musikk, men en flokk med hester kan ikke springe i takt, og en apekatt kan ikke forholde seg til noe rytmisk. Men en seks måneder gammel baby kan holde en rytme. Det er en helt unik menneskelig egenskap, som viser seg i ung alder, lenge før vi evner å forholde oss til ord.

 

Paradisisk

skibilde2

Tre minutter hjemmefra ligger de. Fantastiske, preparerte skiløyper. De ligger der og venter på at jeg skal spenne på meg skiene og gå en eller flere runder i den tre kilometer lange sløyfa.

Forrige vinter var min siste som nabo til Østmarka i Oslo. Vi snakket om det, at Østmarka liksom gjorde seg til for oss og skulle få oss til å angre på flytteplanene. Konklusjonen var mer sånn: «Jaja, alt kan vel ikke bli like bra som det var i Oslo.» Og så kommer vi til Bjørkelangen, der løypa er like fin, bare mye nærmere. Det er helt paradisiske tilstander når vi går i solskinnet og kjenner vinterlufta bite i kinna.

Da jeg vokste opp på femti- og sekstitallet 4 – 5 kilometer lenger sør, måtte vi lage løypene sjøl. Jeg laget meg hopp i hagen og var både Toralf Engan og Torbjørn Yggeseth. Verken prepareringen, støtteapparatet eller bakken var særlig mye å skryte av. Det var kanskje ikke skiteknikken heller. Dessuten var motet på bratte bakker heller labert.

skibilde1Det er først som godt voksen, bosatt nettopp ved Østmarka i Oslo, jeg har funnet den store skigleden. Jeg har kjøpt meg brukbart utstyr og har funnet den store gleden i å gå i preparerte løyper sammen med min utkårete. Og, som prikken over i-en har vi to erfart at vi har omtrent samme kondis og teknikk, slik at det faller veldig naturlig å gå på tur sammen.

Og nå bor jeg altså på den grønne gren, bare et drøyt steinkast fra løypene som Kjelle Videregående preparerer og holder ved like. Kjører jeg 20 minutter ligger Mangenfjellet løypenett for mine føtter, med litt mer kuperte løyper og vakker natur.

Bilder fra venner på sydentur frister ikke oss. Skiløypene på Bjørkelangen er best!   Men, skisesongen avsluttes den 14. mars. Dagen etter begynner badesesongen på Lanzarote! Enn om de billettene er med og forsterke opplevelsen av paradisiske tilstander?

Herb Alpert

herb alpert

Den første musikkassetten jeg kjøpte var med Herb Alpert & His Tijuana Brass.

Fra slutten av 60-tallet og langt inn på åttitallet var den trompetspillende orkesterlederen mitt store musikkidol. De smektende trompet- og brasslåtene, med sprek melodiføring og fengende latino-rytmer, hadde stor appell til en korpsgutt på Holtermoen med kassettspiller og reiseradio.

Han er sikkert død for lenge siden, tenkte jeg. – Hvis han lever, må han være mange-og-åtti. Broder Jostein, musikklæreren som introduserte meg for han i valgfagtimene i 9. klasse, er jo 81 denne uka… Søndag kveld kommer det melding fra Martin, som leder YMCA Oslo Community Choir, i korets lukkede gruppe. Det er en oppdatering om korturen til Los Angeles på forsommeren . Jeg tror nesten ikke mine egne øyne; – han har bestilt billett til konsert med Herb Alpert og hans sangerfrue, Lani Hall den 1. juni! «Billetter kan kjøpes her,» fristet Martin.herb alpert 2

Jeg hadde vel aldri drømt om å få høre Herb Alpert live, – men nå har jeg to billetter på rad Q i Lewis Family Playhouse, California. Det er helt utrolig! Helt siden jeg logget meg på for å kjøpe billetter søndag kveld, har jeg hatt låtene hans på hjernen, Spanish Flea, A taste of honey, Tijuana Taxi og mange flere…

Herb Alpert lever faktisk! Og han leverer fortsatt; det sier i alle fall kritikerne. Og ingen vil vel selge tusenvis av billetter til en konsert med en gammel trompeter som har mistet kraften i lepper og lunger. Jeg gleder meg helt sykt, som de yngre pleier å si!

PS Denne uka er forresten en milepel i vår familie. Fra og med fredag kan hun jeg sitter sammen med her på den grønne gren kjøre buss og tog for halv pris. Og hvis jeg er med, får jeg forsyne meg barnebillett jeg også. Det er verdt å markere. Gratulerer med dagen, kjære Annelis!

Blide, glade gubber

«Gretne, gamle gubber» var tittelen på en komedie for noen tiår siden. Det var lenge før gamle og halvgamle gubber hadde oppdaget gledene ved å gå tur sammen.

vinterbildeDet er mandag formiddag like etter nyttår. Vinternorge inviterer til å komme seg ut. En gjeng gubber samler seg på denne parkeringsplassen i Bjørkelangen sentrum. I dag er vi 17 mann. Alle er fornuftig kledd for et par minusgrader og de fleste har skotøyet i orden på holkeføret. «Godt nyttår!» og et smil er første hilsen, før noen slenger med leppa om ett eller annet som får latterdøra opp.

Jeg er av de yngste og av de som er blitt med i gjengen sist, men kjenner meg inkludert, både i ertingen og den mer respektfulle praten. Her er det mye kne- og hofteproteser,  mange har et hjerteinfarkt eller tre bak seg, andre er kreftoperert. Men det som forener gjengen er at vi er pensjonister som er tilfreds med livet. Dette fellesskapet er en viktig kilde til livsglede og takknemlighet. De fleste går tre dager i uka. Sjøl har jeg aktivitet nok, så jeg rekker bare en tur med gubbene.

«Åssen var jula?» spør jeg en av karene som har en alvorlig syk kone. Han tar imot invitasjonen. Vi to får en fin prat om den tøffe hverdagen hans der vi går sammen med 15 andre karer på holka.

Den siste kilometeren slår jeg følge med eldstemann, som strever med å holde følge. Gruppa har krympet og farten har økt. Underveis har mer enn halvparten «ramlet av»; noen på grunn av manglende pigger under skoa, andre fordi de ikke kjente seg pigge nok til langtur, men fellesskapet på kafeen i etterkant vil alle ha med seg. Vi to i baktroppen sakker litt akterut. Han snakker litt om helseutfordringene som bremser ham litt, men skifter snart tema og snakker om felles slekt og lokalhistorie.

Inne på kafeen er «feltet» samlet igjen til kaffe og vaffel. Vi snakker litt om dette at vi er så priviligerte, vi som er pensjonister i velferdslandet Norge i 2019. Det er mange nok som kunne hatt ett og annet å beklage seg over, men disse karene er en gjeng blide, glade gubber. Humoren og fleipen sitter løst; det samme gjør latteren. Ja, – det er godt å være pensjonist i Norge. Det er å være på den grønne gren.

Mitt beste år

Bakkebakken

Enten har jeg dårlig hukommelse eller så var 2018 det beste året jeg har opplevd. – 2017 hadde den foreløpige rekorden! Her er vår nye base på Bjørkelangen.

«Her kommer dine arme små…»   De var kanskje ikke så arme, men definitivt små, barnehagebarna som åpnet «Vi synger jula inn» i Løken kirke fredag før jul. Kirken, som rommer rundt 600, var mer enn full og ungene sang så vi både lo og gråt. Selv sto jeg langs en av sideveggene, sortkledd som de andre korsangerne. Jeg kjente på hvor fantastisk det er å være kommet hjem, bokstavelig talt. Utenfor kirkeveggen ligger alle mine fire besteforeldre begravd. De som fyller kirken har jeg gått på skole med, spilt i korps med, tilbragt lørdagskveldene med.

Tilbake etter 17 år.   Vi var spente før vi fylte den røde kassebilen på Lindeberg i Oslo den 3. mars og kjørte det første flyttelasset til drømmehuset med den merkelige adressen på Bjørkelangen. Men både for min bergenske kone og meg har det vært en svært god opplevelse å flytte tilbake til Bjørkelangen etter drøyt 17 års fravær. Lokalsamfunnet har tatt imot oss med åpne armer og hjerter. Gamle vennskap er tatt opp igjen og noen nye. Hver mandag går jeg tur med 10 – 15 (!) andre pensjonistgubber. Vi går halvannen time og drikker kaffe en stund i etterkant. Og så har vi altså blitt med i Løken kammerkor, som var ett av tre lokale kor da vi «sang jula inn». Vi har ikke brent broene til Oslo; prosjektkoret til Martin Alfsen gir vi ikke slipp på. Og en gang i måneden treffer vi venner på Furuset.

2018 – det beste året!   Nyttårsaften var Annelis og jeg sammen med to vennepar, slik vi pleier. Sammen ser vi tilbake på året som avsluttes og deler litt av hvordan det var. For min del opplever jeg at 2018 var det beste året jeg har opplevd. Jeg har nok en optimists selektive hukommelse, men det er kort sagt fantastisk å være pensjonist sammen med Annelis, ha herredømmet over kalenderen og å ha helse og krefter til å gjøre det jeg har lyst til.

Bestefar – for femte gang.  Det viktigste høydepunktet i 2018 kom ei uke etter flyttingen i mars, da jeg ble bestefar for femte gang. Lille Ingrid ble født på Tønsberg sykehus.  Barnebarnleir på Normisjons leirsted her i Høland med Helene, Julie, Jakob og Oliver, var et annet stort høydepunkt. Kortur til Barcelona og tre uker i Bangladesh stråler også når jeg ser tilbake på 2018. Det får bli noen flere blogginnlegg utover 2019, så jeg kan utdype noe av dette.

«Hadde ikke du en blogg?« Slik spurte en av vennene mine nyttårsaften? Da kom jeg på at det har jeg jo… Siste oppdatering er bare 18 måneder gammelt. Nyttårsforsett? Kanskje. Jeg ville i alle fall skrive i dag.

Godt nytt år til dere alle!