Om å stå opp

Astri Stå opp
Astri Husengen står opp for funksjonshemmede i Aserbajdsjan og gir dem en dytt.                   (foto: Arild Harsson)

Ett av privilegiene ved å være pensjonist er at ingen har noe med når jeg står opp om morgenen. Om jeg vil stå opp klokka seks eller ligge til ti, er egentlig bare opp til meg selv.

«Å stå opp» er et begrep med mange fasetter. Vi har nettopp feiret påske, der «å stå opp» er betegnelsen på Jesu oppstandelse fra de døde (!) og endelig seier over døden og ondskapens krefter. Det er heftige greier! Det er langt over vår fatteevne. Så er det noen kloke mennesker der ute som skal gjøre disse svære greiene til å gripe for oss enkle mennesker, slik som presten jeg hørte første påskedag. Jeg fulgte TV-gudstjenesten fra Knarvik kyrkje, en flott gudstjeneste i et vakkert gudshus, med mektige musikkuttrykk og god utleggelse av påskedagens budskap. Som vanlig er det ikke mye jeg husker igjen av det den unge presten sa. Men en ting sitter igjen av det han sa for å anvende Jesu gjerning på våre liv. «Vi skal ikke dø for våre medmennesker,» sa han, «men vi kan stå opp for dem!»

Da har vi en tredje bruk av begrepet «å stå opp». Når klassekameraten vår blir mobbet, er det spørsmål om noen av oss vil stå opp for ham eller henne. Når folk på arbeidsplassen blir urettferdig behandlet, er det da noen som vil stå opp for ham? Når noen har falt utenfor i samfunnet, trenger de noen som står opp for dem. De svake, de som mangler en stemme, de trenger noen som står opp for dem. Når barn av IS-soldater blir stuet vekk i flyktningeleirer, med eller uten sin mor, hvem vil stå opp for dem og ta ansvar for dem? Her roper vi på politikerne.

Men, er vi villige vi stå opp for dem som ikke har tilgang på reint vann og rein luft, som lider fordi noen overforbruker verdens ressurser? Når vi ser hvor urettferdig verdens goder er fordelt, vil vi stå opp for dem som har for lite? Det ubehagelige med dette siste, er at det utfordrer meg til å stå opp og ta ansvar.

I den sammenhengen hjelper det fint lite å stå opp tidligere om morgenen. Men jeg kan gjøre noe ved å være mer bevisst på hvordan jeg bruker ressursene jeg er blitt betrodd og slik stå opp for en mer rettferdig verden.

Man kan ikke leve uten venner

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har samlet venner gjennom hele livet. Sammen med Annelis har jeg såpass mange at det ikke blir anledning til å treffe alle så ofte. Men virkelige vennskap tåler både geografisk og kronologisk avstand uten å ta skade. Straks vi møtes er vi på bølgelengde igjen.

 «Man kan ikke leve uten venner,» sier et portugisisk ordtak. I dag ble ordtaket aktualisert. Et vennepar har akkurat satt seg i bilen og reist etter å ha vært her et par døgn. Jeg er takknemlig for gode samtaler, for latter og alvor sammen med dem. Om en halvtime svinger nye venner inn foran huset. Jeg gleder meg til å dele fellesskap og samhørighet med dem og å kjenne på hvor glad jeg er i dem.

Det er venner fra forskjellige faser av livet, opplevelsene som knytter oss sammen er ulike og relasjonene litt forskjellig. De jeg har kjent lengst går tilbake til skoletiden, mange av mine nære venner er fra studietiden, andre fra livet som misjonær i Bangladesh og Aserbajdsjan eller arbeidslivet ellers. Jeg har slektninger som også er gode venner. Det er mindre viktig når jeg ble kjent med mine venner enn hva vi har opplevd sammen. Jeg har venner som jeg har hatt vanskelige opplevelser eller kjempet kamper sammen med. De kommer meg nær på en annen måte enn dem jeg for det meste har hatt mest ferie- og festdager med.

Hva er det med vennskap? Hvordan klarer vi å holde på vennskap med noen i over 50 år? Hvordan har det seg at vi er på bølgelengde straks vi møter igjen venner vi ikke har vært sammen med på ett år eller mer? Jeg kjenner veldig tydelig på følelsene, men det er ikke så enkelt å sette ord på det. Noen kjenner jeg står meg nær på én måte, i forhold til andre går jeg inn i en annerledes rolle. Noen tøyser jeg mer med, andre forventer jeg en dyptpløyende prat med. Korvenner er i en kategori for seg, slik det gjerne er med dem som har sin rolle i forhold til en spesifikk aktivitet. Likevel er det ofte det overraskende, det uventa, som gir møtet med en venn farge og liv.

Hvordan holder disse vennskapene? Tenker jeg på vennskap som tok slutt, var det kanskje det at en eller begge parter sluttet å prioritere tid og oppmerksomhet på den andre. Jeg ønsker å ta vare på mine venner, være der for dem og med dem, når vi kan le sammen og når vi trenger å gråte sammen. Når jeg trenger noen som lytter til meg og når jeg kan få lytte til den andre.

Portugiserne har helt rett: «Man kan ikke leve uten venner». De sier også: «De er rike som har venner.» Jeg er en rik mann, takknemlig for hver og en av mine venner.

Brunfarge og kanarihuler

Cueva

«Enten har du vøri ute og reist eller så har du sitti mye i sø’veggen.» Tenk at det enda er noen som ser på meg at jeg har vært på Lanzarote.

I forrige ukes blogg presenterte jeg både kanarifuglen Jakob og kanariøya Lanzarote. Jeg ble liksom ikke helt ferdig med dette reisemålet.

Timanfaya2Nasjonalparken Timanfaya på 51 kvadratkilometer er dannet av vulkansk slagg og aske. Området oppsto ved et kraftig vulkansk utbrudd som startet 1. september 1730 og som varte mer eller mindre i seks år. Også på 1800-tallet var det stor vulkansk aktivitet. Flere landsbyer ble begravd av lava, men varslingssystemet var så bra at ingen omkom i utbruddene. Det er laget veier mellom de mange utrolige toppene inne i nasjonalparken, oppkalt etter en av de største vulkanske fjellene i området sørvest på øya. Der kjøres turistene i busser av sjåfører som har fått spesialopplæring. Smale og svingete veier snor seg mellom toppene. På høytaleranlegget i bussen får vi god guiding på norsk i tillegg til supplerende kommentarer og fakter fra vår høyst levende lokalkanariske guide. Ved turistanlegget, der turen starter og avsluttes, er det både naturlig grill og geysir i virksomhet. Hermed skulle nasjonalparken Timanfaya være tilbørlig anbefalt.

Klippehulen Cueva de los Verdes er også verdt å se, – en hule som strekker seg en kilometer inn i fjellet. Fra taket henger størknet lava som vi nordboere ville si minnet om istapper, andre nasjoner om kalk-stalaktitter.  Turistnæringen har vært på plass og satt belysning, samt noe sikring her og der, ellers er naturen nokså urørt. Noen seder må vi krype sammen for å komme videre. Helt innerst utvider hulen seg; der skulle vi gjerne opplevd en live musikkonsert. Guiden, igjen den høyst levende lokale, foretar noen krumspring som vi lover å holde tett om, men som gjør at vi aldri vil glemme besøket i Cueva de los Verdes. Men «verdes» – grønn – er jo ikke en framtredende farge i hulen. Nei, forklarer guiden, navnet kommer av at hulen ble brukt som sauefjøs og i perioder også bolig, for en familie, familien Grønn – Los Verdes!

En annen klippehule, Jameo del Agua, ligger ikke langt unna. Navnet betyr noe sånt som «huleåpning med vann». Det stemmer godt. Og vannet er fullt av bittesmå, hvite krabber. Disse albinokrabbene har aldri sett dagslys. Jameo er anlagt som et restaurantanlegg rundt den store dammen og i det hele tatt mye mer kommersialisert enn Cueva de los Verdes. Innerst i fjellet er det en stor konsertsal med amfi. Her er akustikken helt spesiell!

Teguise er en søvnig, liten by midt inne på øya. Det vil si, når søndagsmarkedet åpner, er det visstnok slett ingen søvnighet å spore. Men på en torsdag er det en stille og rolig by, med lave, hvite bygninger og en kirke i rød murstein rundt et stort torg.  I gammel tid var Teguise hovedstaden på Lanzarote. Det var i den tiden da pirater var sivilasjonens største trussel og man fant det klokest å ha hovedstaden lengst mulig unna kysten. Og ja, Timanfaya1– byens rådhus var parlamentsbygning i hovedstaden. Vi har spurt!

«Kanarifans» har fått nytt innhold for romerikingen som bryr seg bare sånn passe om fotball. Det ble en del sol i fjes og på armer og bein da vi trasket rundt på den interessante kanariøya. Men brunfargen som fortsatt litt overraskende kommenteres, skyldes nok at det også ble noen timer på bassengkanten med solfaktor og ei god bok.

Kanari

Lanzarote 3_form

Det var en tung dag da jeg kom hjem og mamma fortalte at katten hadde tatt Jakob. Jakob var en gul kanarifugl. Jeg hadde selv lært den å si både navnet sitt og «flink gutt».

Men en dag hadde altså mamma vært uforsiktig. Katten var kommet seg inn på kjøkkenet mens Jakob var utenfor buret. Kattens naturlige instinkter ble kanarifuglens endelikt.

Som åtteåring visste ikke jeg at Kanaria var et sted man kunne reise til. Nå har jeg hatt noen fantastisk deilige dager på en av de mest spennende kanariøyene, Lanzarote. Og jeg fikk erfare at det var mye mer enn bading og soling å bruke dagene på der. Lanzarote er jo en vulkanøy. Store områder ser ut som nypløyd mark, men den svarte grunnen er rett og slett lavastein. Andre områder får litt mer fargenyanser på grunn av lav som vokser på dem og av noen spesielle kaktusvekster.

Vi fikk utforsket øya skikkelig, med lange gåturer i fjellene. En dag skulle vi finne «den hemmelige hagen», som en kvinne hadde plantet innerst i en nærmest utilgjengelig lagune. Over fjell og ned i daler ble det vel nærmere 20 km på trimklokka. For det meste var stiene greie å gå, men noen av nedstigningene med løs grus var utfordrende. To trofaste følgesvenner var alltid med, sola og vinden. Enten vi var nede ved sjøen eller oppe i fjellet, var bebyggelsen som dukket opp, gjennomført landsbyer av lave, hvitmalte hus med dører og vinduslemmer malt i grønt, blått eller brunt.

César Manrique (1919 – 1992) skal ha mye av æren for det. Arkitekten, kunstneren og influenseren (som det ville hett i dag) kom hjem fra studier i utlandet på sekstitallet og oppdaget at turismen var kommet til hans kjære øy. Turismen var i ferd med å ødelegge den. Det var planer om giganthoteller og svære turistmaskiner som ville forvandle det tradisjonelle Lanzarote til en kopi av andre søreuropeiske turistmagneter. Han engasjerte seg tungt for å forhindre det og klarte forunderlig nok å få politikerne til å høre på seg. Derfor finnes bare ett høybygg på øya, et hotell i Arrecife. De aller fleste husene på øya, inkludert de store hotell- og apartementsanleggene, følger hans oppskrift; ikke mer enn to etasjer, hvitmalt betong, dører og vinduslemmer i grønt (=miljø), blått (=sjø) eller brunt (=jordbruk).

Og Manrique selv dyrkes nesten som en Messias. Den danske guiden på bussen hadde ikke snakket mange minutter før hans navn var nevnt. både én og flere ganger. Og han Lanzarote 2_formhar preget kulturlivet på øya på en måte som også er verdt å se. Hjemmet hans, som blant annet omfatter tre vulkanske «bobler» inni fjellet, er åpen for publikum som et spektakulært museum. Utsiktspunktet Mirador del Rio, der man ser over til den lille øya Graciosa, er bygd inn i fjellet så det ikke kan ses fra sjøen.

Jeg må også nevne kaktushagen som Manrique anla på Lanzarote. En ting er at de har samlet kaktustyper fra praktisk talt hele verden. Noe annet er at de har klart å anlegge et fantastisk vakkert hageanlegg, der de forskjellige kaktusene får vise sin prakt og til sammen utgjøre et hele som er utrolig flott. Inne i hagen ligger også en gammel, rustik vindmølle.

En blogg blir gjerne litt hummer og kanari. Denne uken er det kanari. Det blir det litt mer av neste uke. Men Jakob er borte for bestandig. Det sørget katten for.