Flokkdyr? Kanskje det…

Blogg stand
Foto: Jarle Pedersen, Indre Akershus Blad.

«Mennesker er flokkdyr». Det har jeg hørt en del si. Det gjelder kanskje ikke alle, men de siste dagene har jeg fått bekreftet at jeg i alle fall er ett av dem.

I helgen var det Bjørkemart’n og Musikkfestival her på Bjørkelangen. Jeg sto på stand. Jeg skulle ikke selge noe eller verve noen. Jeg skulle bare møte folk, by dem på gratis kaffe og vaffel og snakke med dem som ville snakke. Bedehuset var flyttet ut i gågata. Det var en kjempefin opplevelse. Jeg visste på forhånd at det neppe ville bli så mange «dype» samtaler, men regnet med å få gode opplevelser i møte med mannen – og kvinnen – i gata. Det ble faktisk begge deler.

Jeg storkoste meg og pratet med gamle kjente, tidligere skolekamerater, naboer fra forskjellige faser av livet og en del jeg ikke kjente. Siden jeg nylig har flyttet tilbake til hjembygda, ble dette en sterk bekreftelse av tilhørighet. Og av at jeg definitivt er et flokkdyr. Dette falt sammen med at jeg er gressenkemann en uke og opplever hjemmet relativt tomt uten min kjære der. Ingen har vel vondt av å få en liten dose av ensomhet og lengt, men jeg er av dem som blir fort rastløs når jeg er aleine.

En venn av meg reflekterte i går rundt dette å bli eldre: «Det er ikke så farlig lenger om jeg dummer meg ut,» sa han. Vi snakket om og lo av tabber og andre gode historier fra våre liv. Jeg tror ikke om meg selv at jeg er av de mest sjølhøytidelige, men så lenge jeg hadde en jobb og en posisjon å ivareta, var jeg kanskje litt mer opptatt av å ikke dumme meg ut i utrengsmål. Nå er det ikke så nøye. Dessuten er det ikke så mye jeg skal rekke, – jeg som alltid har vært nøye med å «passe klokka». Dette er med å gjøre møtene med mine medmennesker enda bedre.

Det er godt å ha et par timer for meg sjøl, sitte på terrassen med ei god bok. Men jeg er nok en av dem som er helt avhengig av en balanse, at det sosiale jeg – flokkdyret – får oppleve å bli bekreftet og utfordret i fellesskap med andre.

Forresten å kalle mennesket for et «flokkdyr» blir feil i minst én forstand. Ulven, og andre typiske flokkdyr, er utrygge dyr. De er redde og feige hvis de ikke er omgitt av en flokk, – og de våger ikke å gjøre noe som de ikke vet alfahannen og de andre vil godta. Som sosialt vesen kjenner jeg aller størst tilfredsstillelse når jeg er i en flokk, en sammenheng, der jeg kan få være meg sjøl, være trygg, ha mine egne meninger, standpunkter og særegenheter og bli akseptert og respektert. Det er viktig for oss. Og det opplevde jeg rom for på standen i gågata på Bjørkelangen. Der har jeg lyst til å være en annen gang også.

 

Minstemann

Terje og Jostein

«Jeg er glad at jeg er minstemann,» sang Ole Børud på åttitallet. Det er sant, – det er helt ålreit å være minstemann.

Storesøsken var viktig i min oppvekst. Berit, som var nærmest i alder, var ni da jeg ble født. Som jeg husker henne, gjorde hun ikke så mye av seg. Derfor er noen av de første minnene om henne først da hun gikk realskolen på Lierfoss og snakket om de tøffe gutta fra Urskau.

Inger, som var 12 år eldre enn meg, var som en ekstra-mamma for meg. Hun er en av de få som har med lillebror på konfirmasjonsbildet sitt. Da jeg var fem dro hun til Nannestad sykehjem, der hun tok samarittkurs (hjelpepleie). Jeg skrev brev. På konvolutten sto det: “Her Inger Holmedahl , Nanestad pleiehjem, Nanestad” – «Her» fordi jeg hadde sett det på brevene til pappa og trodde det betydde «her har du brevet ditt.» Jeg putta det i postkassa. Jeg var lykkelig uvitende om behovet for frimerke. Han Olaf på Posten fikk penger til frimerke ved en seinere anledning. Rettskrivinga hadde jeg funnet på sjøl, – på dialekt. En nabo hadde dødd brått, det ble meddelt med at han hadde «stuft dø.”

Storebror Jostein, som ble konfirmert da jeg ble døpt, var en fjern uoppnåelig storebror. Hans venner var i en egen kategori mennesker, høyt hevet over alminnelige mennesker. Og de som ville snakke med meg eller på annet vis legge merke til meg, fikk en egen stjerne. Øyvind, som var blind, for eksempel. Han brydde seg til og med om å lære meg blindeskrift, – braille, lærte jeg senere at det het. Da må jeg nok ha vært skolegutt, kanskje var jeg blitt ti?!

Ikke bare Josteins venner, som Erik, Thorvald og de andre, men også Berit og Inger sine venner, ble opplevd som mine venner. Mange av dem gav meg mye god oppmerksomhet, jeg husker mange navn enda.

Kjærester var spesielt spennende, – og potensielle kjærester. Som han fra Ryfylke som Inger var begeistret for da hun gikk på Bjerkely folkehøyskole, eller bonden med blå Volvo, som kjørte fram og tilbake nede ved “bukken”, -melkerampa. Og «telefonkara» som holdt på i månedsvis med å legge inn lokalautomat i grenda. De spurte og grov om Berit og Inger, – og jeg fortalte villig vekk.

Da jeg var ni, fikk jeg være brudesvenn. Jostein og hans Gerd skulle gifte seg. Det var stor stas! Iført admiralsdress leide jeg min egen lille «brud» framover kirkegulvet. Og året etter ble jeg onkel. Niese og nevøer ble på en måte nærmere enn storesøsken. Men nå er det stor stas å være minstemann igjen. Gjør jeg noe som kan bli lagt merke til, er det som jeg hører dem synge Prøysen; «Det kan bare lillebror og bare, bare han.»

Holesøskena_beskåretNå, som vi er pensjonister, bor vi alle på samme sted igjen og kan se hverandre ganske ofte. Relasjonsmessig står jeg mye nærmere mine storesøsken nå enn da jeg vokste opp med de prektige «store onga», som ifølge mamma aldri hadde gjort noe galt. Det var sikkert ikke sant, men de var mine forbilder, – og er det fortsatt. Jeg er glad at jeg er minstemann!

Menneskeskapt?

Blogg Terje

2. pinsedag hadde Annelis og jeg en lang skogstur. Vi gikk «Langsjørunden». Den oppleves nettopp lang, – 13 km i varierende terreng. Men turen er godt tilrettelagt for folk flest. Vi hadde niste og kaffe med og fikk en fin dag i skogen.

IMG_7155-EFFECTSI ettertid tenkte jeg ei uke bakover. Hermosa Beach er en vakker bydel i Los Angeles. Midt mellom gatene ned mot den uendelig lange sandstranda har myndighetene anlagt en fin tursti, 3 ¾ miles lang (ca 6 km). Den har flisdekke, høye eukalyptustrær på sidene og store bed med blomkarse og andre blomster. Med jevne mellomrom er det en krakk, hundeposedispenser og drikkefontene for hund og eier, så vel som de hundeløse.

IMG_7165

Stien brukes flittig av hundeeiere som lufter sine firbente venner og joggere i trikot, moteriktige solbriller og musikk på øret. Og en og annen fornøyd skandinavisk turist, du vet den som oppgir hobbyen «tur i skog og mark» i CVen. Midt i asfaltjungelen var det fantastisk å finne denne ganske avlange oasen, der vi kunne få spasere i fred for biler og el-sykler og kunne samtidig få nyte vennligheten og gjestfriheten til californierne, – dem uten musikk på øret.

For hver halve kilometer var det en tverrgate med fotgjengerfelt som måtte IMG_7161krysses, noe som minte meg på at jeg var midt i en by og at det hele var kunstig anlagt. Det finnes ikke uberørt natur i Hermosa Beach; alt har vært underlagt byplanleggerne og anleggsmaskiner. Det er som med Slottsparken og Vigelandsanlegget i Oslo. Forskjellene kommer fram når vi beveger oss til Oslomarka. Det er en god del veier og andre anlegg i Nordmarka, Østmarka og Lillomarka. Holmenkollanlegget, vegg i vegg med Nordmarka, er definitivt menneskeskapt, men beveger vi oss inn i skogen, er vi faktisk i uberørt natur.

Hvis en fra Los Angeles – eller fra Dhaka eller Hong Kong – kommer til Bjørkelangen, vil jeg lett kunne imponere dem. Vi bare beveger oss noen hundre meter fra huset mitt og har en uendelighet av uberørt natur å gå tur i. Vi kan gå på fine stier, noen av dem bearbeidet med flis og menneskeskapte klopper, eller streve oss inn i ville skauen. Kanskje vi kan møte på en elg, et rådyr eller en hare. Ulv kan vi klare oss uten å se.

Tenker vi over hvor utrolig heldige vi er som kan øse fritt av slike naturressurser, – helt gratis? La oss ta vare på denne rikdommen!

 

 

Du er viktig!

New Christ Memorial

Jeg er en typisk amerika-skeptiker. Eller kanskje jeg må si «har vært». Tirsdag kom jeg hjem fra Los Angeles fra en ganske skjellsettende tur. Jeg ble overveldet av smilende, vennlige mennesker alle steder.

Jeg var på tur med YMCA Oslo Community Choir og sang i to «fargede» kirker. Der fikk vi en mottakelse jeg aldri glemmer. Og for de av oss som elsker å synge gospelmusikk var det helt utrolig å synge i New Christ Memorial Church, menigheten der Andraé Crouch var pastor og der de flotte sangene hans var blitt til. Hele menigheten sang med da vi framførte et medley av hans sanger. Sandra Crouch, Andraés tvillingsøster, er nå pastor i menigheten.

Koret med SandraVår egen dirigent, Martin Alfsen måtte traktere pianoet, så gospelsangerinnen Patty Howard steppet inn for å dirigere oss på «Glorify the Lord», den krevende sangen som Sandra hadde skrevet. Midt i sangen kom 73 år gamle Sandra svinsende utpå, skjøv Patty til side og overtok dirigeringen. Hun dro koret med på en improvisasjon der og da. Det ble litt forvirrende for notevante nordmenn, men en sterk opplevelse!

Søndagen etter var vi med og sang i en pinsemenighet kalt «A Place For Worship». Også der fikk vi en hjertevarm og god mottakelse. Gudstjenesteformen, lovsangen og lydnivået var uvant for oss alle, men responsen da vi sang, var like god som søndagen før. Pastoren sendte en vakker takkehilsen etterpå til dirigent Martin, der han takket gospelkoret for «ministering to the church», betjeningen av menigheten, på en så god måte. Koret var velkommen tilbake når som helst.

Sandra Crouch
Pastor Sandra Crouch

«You matter!» var hovedtema for pastor Sandras tale. «Du er viktig!» eller mer presist: «Gud/jeg/noen bryr seg om deg!» Hun trakk fram som eksempel sin egen pastorfar. Det var i den tiden da de første tilfellene av HIV og Aids ble kjent i homofile miljøer. Mange av hans pastorkolleger var svært fordømmende; – de kunne skylde seg selv! «Nei,» sa pastor Crouch, «Gud bryr seg om dem. Han vil ikke at de homofile skal gå fortapt. Hvordan kan jeg da annet enn å bry meg om dem, – elske dem?!» Hennes budskap var at vi måtte speile Gud; slik Han bryr seg om alle mennesker, skal vi bry oss om dem, – selv de kriminelle, utstøtte og de vi egentlig er redd for eller ikke liker.

«Du som sitter på en – to – tre- fjerde plass, med briller, på tredje benk, – reis deg opp!» sier Sandra Crouch myndig. Annelis står opp, litt spørrende til hva som skjer. «Du er et forbilde! Jeg så med en gang at du var en jeg kunne kommunisere med!» Mens improvisasjonen gikk på sitt mest intense hadde pastoren og komponisten nemlig sett seg ut Annelis og innledet en musikalsk dialog med henne, noe Annelis straks responderte på og ble med på noe som så ut som en slags gledesdans.

«Siden vi er viktige, må vi også verdsette våre evner, våre sanser og vår livsglede,» fortsetter pastoren. «Mange mener jeg bør pensjonere meg, men jeg må fortsette med dette. Vi må gjøre oss tilgjengelige for Gud og våre medmennesker. Fordi VI er viktige og fordi våre medmennesker er viktige, for Gud og hverandre!»