Aldri for sent

Terje i teltet Korsvei

For første gang på over førti år har Annelis og jeg sovet i telt, – i fem netter! Det er ikke til å stikke under en stol at vi var spente på forhånd. Vi grugleda oss.

Det var i fjor at vi traff igjen et vennepar fra Lærerskolen. De pleier alltid å reise på Korsvei-festivalen i Seljord. Det er det telt og campingliv som gjelder. «Bli med neste år, da vel!» sa Ardis på sin karakteristiske måten. Argumentet om at vi var for gamle til å ligge i telt ble blankt avvist. «Vi er jo like gamle!» Det siste året har vi brukt på å sanke mot. Ganske fort ble det klart at vi kunne låne telt av Eline og Andreas, yngste sønn. Vi kjøpte en god, dobbelt luftmadrass på nett, – og meldte oss på festivalen som har fokus på kristentro og miljøansvarlighet.

Fjelltelt på Korsvei.jpgVi hadde kanskje ikke forutsett hvor liten plass det er i et fjelltelt med en 20 cm høy madrass, som forøvrig fyller soveromsdelen av teltet fullstendig. Men, så lenge det var fint vær og utsikter til fortsatt opphold, gikk det greit. Natt til fredag skulle regnværet sette inn. Da bestemte vi oss for å ta ned teltet (mens det enda var tørt) og reise hjem etter torsdagskvelden.

Det var da våre gode, sørlandske venner fikk ideen. De hadde fått en melding hjemmefra som gjorde at de måtte reise hjem fredagen. «Dere kan sove i campingteltet vårt med oss i natt, og så overtar dere teltet etter det.» Slik ble det og vi hadde det helt flott, trass i at det regna godt både natt til fredag og mye av lørdagen. Natt til søndag bøtta det ned, likeså søndag formiddag da hele leiren skulle tas ned og teltet pakkes sammen. Annelis fikk dugnadsjobb (vasking) innendørs, mens jeg pakket i bilen, tok ned teltet, pakket sammen og sendte det våte og skitne teltet til eierne, som fikk hele møkkajobben med tørking og reingjøring som takk for sin velvilje…

Det rareste av det hele var egentlig at vi som hadde jobbet så mye med å motivere oss for teltingen, er blitt skikkelig hekta på teltliv, i en alder av 67. Vi har begynt å se etter et godt og rimelig campingtelt. Dette vil vi ha mer av! Det er aldri for seint å begynne med noe nytt.

Onkel Christian

DominoOnkel Christian var en viktig person i min oppvekst. Jeg tror han har mye av æren for at jeg er en trygg og harmonisk person. Vi spilte mye Domino.

Det å vokse opp på et småbruk i Høland kunne jo være ganske ensomt, i alle fall fram til jeg var stor nok til å ta en sykkeltur til lekekamerater. Mine foreldre gav meg mye kjærlighet og trygghet, men det var mye som måtte gjøres for å få «endene til å møtes», som man sa.

Onkel Christian var en viktig person og har nok mye av æren for at jeg ble en trygg og glad gutt. Jeg var antakelig seks da onkel Christian kom flyttende til oss. Onkel var farfars bror og hadde bodd mange år i Møre og Romsdal der han i yngre år var kjøpmann. Nå, i en alder av 72, var han blitt enkemann og ville komme nærmere slekta i Høland. Han ble innlosjert på et rom i andre etasje hos oss og ble en del av familien. Han “betalte” for kost og losji ved å hogge ved, reparere og rydde.

Onkel var dårlig til beins, hørselen var litt redusert, men ellers var han sprek. Han tygde skråtobakk, hadde god humor, han likte barn, han hadde god tid og han hadde TV, der jeg fikk se Barne-TV hver fredag. Ellers husker jeg han var abonnent på VG.

Onkel hadde utrolig mange historier fra sitt liv som kjøpmann på Vestlandet. Isfjorden og Åndalsnes var navn på eksotiske steder, helt på høyde med Santalistan og Zululand. Når han kom til poenget i historien, forsvant øynene og latteren rullet, mens han snudde skråen med tunga.

Hvis jeg kjedet meg, og det ikke var tid for hans middagshvil, kunne jeg ta med meg Dominospillet og banke på døra. Jeg var alltid velkommen inn. En dag vi spilte, ramlet en av brikkene i bøtta. Bøtta sto der fordi det var lang vei til klosettet nattestid for en mann med dårlige bein. Forøvrig førte tobakkstyggingen til noe spytting. Og altså, der havnet dominobrikken. Mens jeg sto og så litt betuttet ned i bøtta, med noe uappetittlig innhold, lo onkel så tårene trillet. Han fisket raskt opp spillebrikken, men klarte ikke slutte å le.

Onkel Christian
Mitt indre bilde av onkel Christian kan dessverre ikke «legges ut». Dette bildet, tatt mens han var i militæret, er hentet fra en slektsbok.

Onkel lærte meg et eget spill, “Kneppopp”, – var det ikke det det het, tro? Han lagde en snurrebass av tre, med fire flate sider. Når den hadde snurret, landet den på en av de fire sidene. De hadde hver sin bokstav som angav om spilleren skulle få knapper eller gi knapper. Til slutt vant den som hadde flest.

Onkel Christian var hele nabolagets “onkel”. Alle var glad i han, ungene elsket han! En gang fikk vi se at selv ikke hans tålmodighet var uten grense. Vi bygde nytt fjøs og det var mye støyp som skulle herdes. Onkel satt på en hagestol og spylte overflaten for å holde den fuktig. Han gav beskjed om områder vi skulle holde oss unna. Ei av nabojentene brydde seg ikke om anvisningene, men løp stadig der hun ikke skulle. Etter en stund hadde onkel fått nok. Han rettet den kalde vannstrålen rett mot henne som ikke ville høre. Hun ble kanskje mer forskrekket enn våt og kald, – kunne onkel bli sint?

Onkel Christian, hans udelte oppmerksomhet, ordløse kjærlighet, utrolige tålmodighet og hans gode humør, – alt har nok hatt stor betydning for den personen jeg er blitt. Og denne barnløse, gamle mannen er nok på mange måter mitt forbilde som bestefar.

Paradis på jord

GRønlia

Jeg har et sted jeg ofte har kalt «paradis på jord». En rød, liten hytte i skogen ved et vann. Det har vært et fast holdepunkt i et omflakkende liv.

Første gangen jeg var der, var jeg bare tre måneder. Ifølge hytteboka gråt jeg hele tiden. Siden har jeg trivdes atskillig bedre. Grønlia, som hytta heter, ble bygd av min far i 1950. Han skulle ha den som tømmerkoie den tiden han drev med skogsdrift om vinteren. Som barn husker jeg at hytta luktet av bark, kvae og motorsagbensin. Rensligheten var ikke helt på topp, men mamma tok en skikkelig sjau hvert år på forsommeren.

Da storebror overtok skogen, det var vel rundt 1983, fikk jeg hytta med ca to mål tomt. Vi bodde i tjenestebolig da; året etter hadde vi fire forskjellige adresser og i 1985 reiste familien til Bangladesh. Grønlia var vårt faste holdepunkt og ble vårt eget paradis. Som ektepar har vi bodd på mellom 15 og 20 forskjellige adresser, men alltid kommet tilbake til hytta.

Det fikk ikke hjelpe at det var utedo og at alt vann måtte bæres inn. Heller ikke at hytta ligger østvendt og har lite ettermiddagssol, eller at det er innredet med gamle møbler og minneverdige ting… Hytta er ikke «fin», men den er vårt kjære fristed. Etter hvert som svigerbarn kom til, først i min generasjon og så i neste, ble det et like elsket sted for dem.

Det er tre «must» ved et besøk på Grønlia; bading, båtliv og hyttebok (De tre B-er). Derfor er nedre grense for en dukkert relativt liberal. Båtlivet fikk et oppsving i fjor, da vi sa farvel til gode gamle «Buster», en tung, finsk aluminiumbåt, og skaffet oss en ny, lett båt med en liten motor. Da kan vi tøffe rundt på Setten. Jeg er forresten dobbeltreder; har en gul kano, super for to og utfordrende for tre… Hytteboka, – vi holder på med bind 5 eller 6, er familien Holmedahls familiekrønike.

Vi har ikke tall på alle venner som har vært med på denne enkle perlen ved Setten, en av de største innsjøene i Aurskog Høland kommune, og som gjerne vil komme igjen.

Denne uka har jeg igjen vært på Grønlia, sammen med Annelis og to av barnebarna. Badetemperaturen var ikke all verden, – mellom 16 og 17 grader, men det er da bare deilig når en er i sitt eget lille paradis. Forrige uke var storebror og svigerinne med på dugnad for å fjerne noen svære grantrær, så nå har vi sol på terrassen helt fram til klokken tre på ettermiddagen.

Planer for i sommer? Jada, masse små planer, – men innimellom der skal vi være en god del i vårt eget paradis. Velkommen innom! Det går vei helt fram.