Et spektakulært bibliotek

Helsinki Bibliotek

Er det ikke snodig? Vi innfødte nordboer opplever oss ofte som én familie. Vi ser i hovedsak like ut; vi har mer eller mindre samme kultur og verdier og vi er opptatt av de samme tingene. Men likevel er finsk et språk så forskjellig fra norsk.

Vi har hatt en lang-weekend hos våre veldig gode finske venner. Vi snakker engelsk sammen. Det vil si, vi glemmer oss stadig og starter en norsk setning, fordi vi føler at de er som oss.

I 1985 begynte jeg på språkskole i Bangladesh. Mange av medstudentene var fra Norden. I kaffepausen sto jeg gjerne og snakket norsk med dansker og svensker. Hvis en finlender dukket opp, måtte vi over på engelsk…

Norsk, svensk og dansk er nordgermanske språk fra den indoeuropeiske språkfamilie. Det betyr at vi språklig hadde vesentlig mer til felles med språket vi studerte enn med det våre nordiske naboer snakket. Finsk hører nemlig til den uraliske språkfamilien, kan Wikipedia fortelle. Disse språkene snakkes mest i det nordlige «Eurasia» og i deler av Sentral-Europa. Finsk, ungarsk og estisk er de tre uraliske språkene som snakkes av flest.

Vi tar oss greit fram i Helsinki; de fleste skilt er skrevet på finsk og svensk, de to offisielle språkene i landet. Våre venner har, i likhet med alle andre finlendere, hatt svensk på skolen. De forstår nok en del, men det er ikke aktuelt å snakke svensk sammen. Døtrene har dessuten hatt mesteparten av sin skolegang på engelsk.

Finland er et kulturland. Myndighetene har bygd ett av verdens flotteste bibliotek midt i Helsinki; et steinkast fra hovedjernbanestasjonen. De andre kulturinstitusjonene er like i nærheten, Konserthuset, Operahuset, Nasjonalgalleriet og Museum of Modern Art. Biblioteket skiller seg ut med sin særegne arkitektur og tiltalende ytre. Innvendig rommer det, naturlig nok et bibliotek og et senter der folk kan oppholde seg. Der kan de låne et møterom for 2 eller 20, de kan låne et studio for å redigere film eller lyd, der er bIBLIOTEKET INNElytterom, lesesaler og rom for dataspill og for å se film. På lørdag hadde barna på en kulturskole konsert i en del av lokalene (uten at det forstyrret så mange andre), noen satt og brukte en symaskin, og der var et strykebord med strykejern for den som har skrukkete skjorte. Finske myndigheter har investert stort for å tilrettelegge så alle skal kunne utfolde seg. I den spektakulære trappeoppgangen står det hvitt på svart – på finsk – ramset opp all verdens yrker, tilbøyeligheter, preferanser, religioner, osv. Kort sagt biblioteket er for alle! Og det tar sikkert sin markante andel av statsbudsjettet hvert år.

Så får det våge seg at mange av oss, hvis vi vil bruke det, bare må innse at finsk, det er for vrient å forstå.

Han kunne hatt en bror

Han kunne hatt en bror. Hvordan hadde det vært, tro? Dagens blogg er en kort novelle. (Illustrasjonsfoto: Bloggeren)

Han kunne hatt en bror. Hvordan hadde det vært, tro? Han kunne hatt en som sto ham nær. En som hadde de samme genene og som på ett eller annet vis kunne vært en som forsto ham og som han forsto.

Nei. Når han tenkte tilbake på oppveksten, visste han at han aldri hadde forstått seg på broren, drømmeren. Han var så uansvarlig. Når du er født på en stor gård, må du ta ansvar. Se på han selv. Det var forventet at han som den eldste skulle gå inn i tradisjonene som faren hadde videreført fra farfar og oldefar. Det var ikke bestandig så lystbetont, men det var nå en gang slik spillereglene var for en odelsgutt.

Lillebror, – jaja, han var nå ikke så mye yngre – hadde aldri likt å bli skitten på hendene. Var det noe som skulle gjøres, klarte han som oftest å lure seg unna. Men, de gangene han tok i et tak, enten det var i høyonna, på potetåkeren eller med dyra, så var det liksom mer lys og liv rundt dem. Broren tøyset med jentene som var med i arbeidet. Han fant på noe å le av. Selv var han ikke sånn.

Han tenkte ikke så ofte på det, men han kunne hatt en bror! Han husket forresten godt den dagen broren dro. Det må ha vært bare noen uker etter at han selv hadde overtatt gården og arveoppgjøret med broren var klart. Noe av lyset og gleden der hjemme ble borte med broren. Faren ble aldri den samme. Han var både god og rettferdig. De hadde ofte gode samtaler. Faren støttet og oppmuntret ham som bonde, men savnet etter broren lå som en skygge over ham.

Nå, på sine eldre dager, satt faren stadig oftere på steinbenken ute på tunet og så utover, som om han så etter noe.

Han kunne hatt en bror, en å dele fortrolighet med, en som hadde de samme genene, selv om de var så forskjellige. Hvordan ville det vært, tro?

Mor Theresa og jeg

Moder-Teresa-553x650

Hun var en liten kvinne, men rager høyere enn de fleste. Jeg snakker om Mor Theresa, grunnleggeren av ordenen «Sisters of Charity» i India. Jeg glemmer aldri mitt møte med henne.

Det er sikkert mange som har truffet noen celebriteter og berømtheter. Mitt noe eiendommelige knippe består av to nobelprisvinnere og en håndfull ministre i utviklingsland. Det er ingen tvil; Mor Theresa rager absolutt høyest.

Vi var i Bangladesh. Jeg var invitert til den katolske misjonen i Sylhet, der jeg bodde. Det skulle være mottakelse med fredsprisvinneren. Folk var pyntet til trengsel, i likhet med Kirken og resten av eiendommen. Jeg har aldri vært god på såkalt «small talk» og «mingling», men jeg husker da hun ankom. Folk stimlet til for å ta selfie med henne. Det vil si; ingen hadde hørt om selfie, men det var tydeligvis verdt å kjempe for å få et bilde av seg selv sammen med denne kvinnen som det siste tiåret hadde figurert i aviser og blader over hele kloden. Jeg husker enda hvordan mødre med stivpynta unger bokstavelig talt slåss om oppmerksomheten og viftet med sine billige kameraer, mens hovedpersonen så mer enn brydd ut. Den slags oppmerksomhet likte hun dårlig.

Da det roet seg, ble det andres tur til å hilse. Jeg fortalte at jeg var misjonær for Den norske Santalmisjon, – organisasjonen til Olav Hodne. Hun smilte sitt velkjente, fredfylte smil og spurte etter sin gode venn Dr. Hodne. Jeg svarte etter beste evne før hun spurte om arbeidet vårt og jeg fortalte. Jeg fortalte om det vi gjorde i området, men ikke hvordan dagen hadde vært. I sterk kontrast til kjendismøtet og stort politioppbud hadde min dag begynt med beskjeden om at det var koleraepidemi i en tehagelandsby, der vi hadde en liten menighet. Jeg måtte komme og hjelpe dem med transport til kolerahospitalet i byen. Mor Theresa hadde sikkert vært mer enn interessert, men nå skulle hun få glemme fattigdom, sykdom og død disse par timene her i Sylhet.

I det jeg ankom Kalagul tehage, kommer noen av de kristne springende. «Madhu er døende!» Han var en av de eldre kristne. Han vil ikke kjøres til noe sykehus. «Jeg er så gammel at jeg bare kan dø!» Vi bærer han ut i bilen. Det samme gjør vi med en yngre hindu som ikke har krefter til å stritte imot, knapt nok bevissthet. Føre var har jeg tatt en gammel reservejeep, som er lett å gjøre ren. Pasientene ligger på tepper på gulvet baki, mens pårørende får seteplass.

– Pass på så dere koker alt drikkevann! roper jeg strengt før vi setter oss i bilen og kjører. Ellers kan dere alle bli syke!

Hinduen dør i bilen før vi er ute av tehagen; vi gjør vendereis og kjører han hjem til familien, mens Madhu og et par ungdommer blir kjørt til kolerahospitalet – og overlever.

Jeg tror jeg har vært med og reddet liv denne dagen, i god Mor Theresa-stil. Dette ligger i bakhodet mens jeg snakker med denne lille kvinnen som holder på slik hele dagen, hver dag. Og den som ikke har noe håp eller noen hånd å holde i når de skal dø, får en hånd og et bankende hjerte som er der og bryr seg. Jeg skriver i nåtid, for «Sisters of Charity» fortsetter arbeidet i Kolkata og andre steder i India, selv om Mor Theresa er død for over tjue år siden.

«Hva heter han igjen…?

Terje med gitaren
Bloggeren den gangen han husket både navn og ansikter

Jeg skryter fælt av alt jeg har å være takknemlig for her på den grønne gren. Men alt er ikke bare av det gode som pensjonist.

Tyngdekraften gjør sitt med skrotten, selv for meg som ikke har så mye av den. Men utfordringen jeg nå løfter fram kan vel neppe tilskrives tyngdekraften, men en annen naturlov, nemlig at den som lever, blir eldre.

Forleden dag var jeg på Den norske kirkes Trosopplæringskonferanse, slik jeg ofte er. Der treffer jeg mange av mine bekjente. Som pensjonist ser jeg dem ikke så ofte. Jeg sto på stand, som vanlig, og snakket med mange kjente og ukjente. Det er stas, synes jeg. Plutselig ser jeg en gammel bekjent som kommer. Han jobber jo for NMS og tidligere var han… Hva er det han heter igjen?! Det er for mange rundt til at et «Du…!» har noe for seg. Vi fikk ikke hilst denne gangen.

Jeg har vært ganske god til å huske navn, en god egenskap når en treffer mange mennesker i jobben. Og å koble riktig fjes med riktig navn. Derfor er det litt sårt når det glipper. Her om dagen hadde jeg glemt navnet til Berit, som jeg har jobbet sammen med i årevis. I dag kalte jeg ei dame for Wenche når hun heter noe helt annet.

Jeg spøker med «langsom søkemotor», men det er ingen spøk egentlig. Jeg får bare fortsette å bruke de små grå aktivt, – snakke fremmede språk, løse Soduko og snu ruta når jeg går tur, – de sier det skal holde demensen unna. I mens må jeg akseptere at det stadig er navn, begreper og steder jeg glemmer. Dette er også en del av livet på den grønne gren.