Aldri travelt

«Jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk tid til å gå på jobben.» Innimellom hører jeg dette utsagnet fra pensjonister, men det er jo bare tull.

Mange kommenterer at min bedre halvdel og jeg er veldig aktive og at vi reiser en god del. Det stemmer nok, men vi er enige om at vi aldri har det travelt. Travelhet er noe negativt, noe som styrer oss, uansett om travelheten er påført av andre eller selvforskyldt. Det hender jo at summen av samvær med familien, sosial aktivitet og forpliktelser vi har tatt på oss, blir litt mye, men da minner vi oss selv på at alt har vi valgt sjøl. Det er det som er pensjonistens privilegium.

Som yrkesaktiv er hverdagen grovt sett delt i tre; 8 timer søvn, 8 timers arbeid og 8 timer til egen disposisjon. Noen sover mindre, ande har lenger arbeidsvei eller lengre arbeidsdag. Uansett er tiden vi bestemmer over sjøl omtrent fordoblet på hverdagene når en er blitt pensjonist. Derfor er det tullprat å lure på hvordan en rakk å gå på jobb. Og derfor er det meningsfylt å bruke den tida vi har på gode aktiviteter, forpliktelser som tjener samfunnet og våre medmennesker og på å skape gode opplevelser gjennom kultur- og reiseaktivitet.

Når vi ser en annonse for en konsert- eller teateroppsetning vi har lyst på, er vi ganske kjappe til å sjekke kalenderen og kjøpe billetter. Tur med Flåmsbanen, pilegrimsvandring i Dovrefjell-området, besøk på Grenselosmuseet og Sootkanalmarsjen er andre opplevelser vi har hatt, som beriker pensjonisttilværelsen. Det samme med utenlandsturer. Ikke minst har det å være med i YMCA Oslo Community Choir gitt oss noen utrolige turopplevelser. Dette året skal vi framføre pasjonsspillet «7 døgn i Jerusalem» for nordmenn nettopp i Jerusalem.

Det er også viktig for oss å pleie vennskap og naboskap. Ulempen med en altfor full kalender er at dét blir skadelidende, – dette å kunne stikke innom noen. Men det å kunne sette seg ned på en kafé når jeg møter en bekjent på Bjørkelangen må jeg ha tid til.

Joa, vi lever utvilsomt noen aktive liv. Vi nyter privilegiene med å være pensjonister og i stor grad bestemme over vår egen tid, men vi har det aldri travelt. Det har vi bestemt.

Å velge foreldre

«De sier man ikke kan velge sine foreldre, men jeg har valgt dere!» Hun kaller oss «almost mum and dad» og står oss veldig nært. Annelis fikk denne hilsenen i bursdagskortet sitt da vi fikk besøke henne i Tyskland nå.

Det var i Aserbajdsjan vi ble kjent. Hun kom ikke så ofte til oss, men når hun kom, opplevde vi at hun senket skuldrene, nøt friheten og tryggheten i hjemmet vårt og snakket uanstrengt. Hennes engelsk var forbausende god.

Tenåringsjenta søkte trygghet. Moren var en god kollega og venn, faren var ikke en nær og varm person, verken overfor oss eller barna sine. Den gode relasjonen jenta og vi hadde fått, gjorde at vi ble en trygg havn da moren plutselig omkom i en trafikkulykke. Midt oppi tragedien var det godt at hun hadde møtt sin mann og giftet seg med han. Han betyr mye for henne og har gitt henne to barn. Han hjalp henne å få en undervisningsjobb på Universitetet der han er professor og nå har de flyttet til Tyskland, der hun de neste tre årene skal ta doktorgrad i økonomi.

Mannen har kastet på båten sitt tradisjonsbundne mannsideal og sine kjønnsroller. Den karrierebevisste professoren er blitt hjemmeværende pappa og ektefelle på heltid, – og trives med det! Han er innstilt på at slik blir livet de neste årene. Han har plutselig tid til å trene, lese og ta noen kurs på nettet, som han aldri kunne forestille seg med sin 12 – 14-timer lange arbeidsdag. Første pri er å være pappa; han ble fortsatt fuktig i øynene da guttungen kom krypende bakfra og la armene om halsen hans.

Vi fikk en interessant langhelg i Køln. Datteren på snart ni vil gjerne snakke tysk. Det samme forsøker faren. Vår «nesten-datter» strever både med tiden og motivasjonen for å lære tysk, så der går det helst på engelsk. Femåringen bruker mest russisk og litt aserbajdsjansk. Det var noe babelsk rundt bordet når alle var sammen, men det opplevdes godt å være sammen og gjenskape den trygge atmosfæren og friheten vi hadde kjent på da hun, som nå er over tretti, var 17.

Det ble lange og gode samtaler om livet, om nåtida og framtida, og minner fra fortida. Vi roste dem for det modige oppbruddet de hadde gjort. Hvis de hadde ønsket seg økonomisk og sosial trygghet, kunne de blitt boende i sin flotte leilighet i Baku, kjørt sin amerikanske bil og hatt farmor i nabolaget som barnevakt. Nå hadde de valgt å leve på et doktorgradsstipend i en liten leilighet i et innvandrerstrøk av Køln, fordi han vil at hun skal få realisere sine evner. De vet lite hva som skjer etter tre år, for jobbene i Baku venter ikke på noen av dem.

Det er et privilegium å komme så nært en kjernefamilie med en helt annen kultur, der foreldrene har vokst opp i et post-sovjetisk, islamsk samfunn, som samtidig deler så mange av våre verdier. Det kjennes som vi er i nær familie, hun er nesten som en datter for oss.

Et forbilde liksom?

Han var en av disse utlendingene vi helst ikke vil ha noe med å gjøre, men det er klart, – alle som betaler for seg, er velkommen her.

Men den fyren han hadde med seg, var virkelig i dårlig form. De kan ikke ha vært i slekt, for han var jo en av oss. Som vertsbestyrer har jeg selvsagt ikke noe med det, så lenge folk betaler, som sagt, men det kom fram etter hvert at stakkaren hadde blitt slått ned.

Han var på vei fra hovedstaden hit ned. Den veien går jo igjennom et øde fjellandskap der noen fryktløse gjenger holder til. De lever av å overfalle og røve. Denne karen hadde nok gjort motstand, for han var blitt stygt slått. Han var nesten bevisstløs da han kom hit og fikk en seng. Vi måtte jo få tak i lege; utlendingen sa han skulle betale. Legen forbandt sårene og stelte han. Utlendingen ba oss stelle pent med den forslåtte og gi ham god mat slik at han kunne komme til krefter igjen, – han ville betale…

Noe av det som var både forvirrende og overraskende var at det var nettopp utlendingen som kom med han. Den forulykkede fortalte oss nemlig at mens han lå halvt svimeslått ved siden av veien og ropte om hjelp, kom både en og to av hans egne forbi. De var vel redde for denne hensynsløse gjengen, så de bare hastet videre. Men denne utlendingen, han stanset på veikanten, gikk ned i grøfta og løftet den skadde opp og fikk transportert han hit.

Hadde det ikke vært for at han var en av disse vi helst ikke vil ha noe med å gjøre, ville jeg ha tenkt at det han gjorde nesten var som et forbilde. Jeg har hørt et gammelt ordtak: «Gjør ikke mot andre hva du ikke vil at andre skal gjøre mot deg»; men det han gjorde var jo enda mye mer. Han snudde det positivt, omtrent som «gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg!» Nesten som et forbilde liksom!

Alltid en utvei

«Jeg vil bare si til dem som har gått gjennom psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse, selvmordstanker eller noe annet, at det alltid finnes en utvei.»

I farens bisettelse tok Maud Angelica Behn, med sin sterke og tydelige appell, en plass i samme liga som komiker Else Kåss Furuset i kampen mot selvmord og for dem som har psykiske lidelser. Begge har en utrolig styrke og troverdighet når de stiller seg fram med sin sårbarhet og sårhet. «Pappa, du tok feil!» sa Maud Angelica. Det var en annen utvei enn å avslutte livet der i ensomhetens mørke.

Mye av tiåret som nettopp er slutt var jeg kommunikasjonsansvarlig i HimalPartner, en misjons- og utviklingsorganisasjon som har påtatt seg å sette mental helse på kartet. Ikke bare i Himalaya, også her hjemme. I 2012 arrangerte HimalPartner en stor konferanse i Oslo med fokus på Global Mental Helse. Psykiater Vikram Patel, som har skrevet boken «Where there is no Psychiatrist» var en av hovedtalerne.

Da generalsekretær Heidi Westborg Steel ble takket av før jul, møtte utviklingsminister Dag Inge Ulstein fram for å takke. For da Regjeringen lanserte en strategi for ikke-smittsomme sykdommer i november, hadde Heidi og HimalPartner spilt en vesentlig rolle for å få inkludert mental helse i strategien, helseproblemet som har vært karakterisert som en «glemt krise». Engasjementet for mennesker med psykiske lidelser og for å fremme mental helse har vært en svært viktig del av min virkelighet de siste ti årene.

Nettopp derfor gjør det så sterkt inntrykk, både at en av landets mest profilerte kjendiser velger å ta sitt liv, at tallet på selvmord i Norge kommer fram og viser seg å være nærmere 700 og, ikke minst, at kongeparets 16 år gamle barnebarn står med klar røst, til tross for alle tårene, og oppfordrer enhver som sliter psykisk til å søke hjelp. «Ikke gjør som pappa!» Det er ikke svakhet å søke hjelp, det er ikke feigt, og, framfor alt, det er et mulig og tilgjengelig alternativ!

Jeg er ingen nyttårsforsett-mann, men jeg har et veldig sterkt ønske ved dette årsskiftet, – et ønske som det var umulig å overse, selv her på min grønne gren: «Hør på Maud Angelica! Hun er bare 16, men veit godt hva hun snakker om!»

 

Nyttårsmuligheter

Photo by Alfiano Sutianto on Unsplash

Nyttårsforsetter har aldri appellert noe særlig til meg. Mitt fokus er heller på alle nyttårsmulighetene.

Jeg tenker på alt jeg kan få oppleve i det nye året. Forventningsfullt tenker jeg: «Hvordan kan jeg gjøre mest mulig ut av 2020?» Jeg har tanker om mennesker jeg ønsker å bety noe for. Jeg vet at jeg har noen oppgaver og forpliktelser som jeg vil følge opp. Og sammen med min kjære har jeg planer om konserter, forestillinger og reiser. Summen av dette vil gi meg en opplevelse av mening og av tilhørighet.

Jeg kunne sikkert blitt et bedre menneske. Jeg kunne gått ned i vekt og vært en bedre ektemann. Det er bare det at min motivasjon for å bli en bedre utgave av meg selv ikke hentes ut av en beslutning mens nyttårsrakettene smeller. Nyttårsforsetter minner meg for mye om barndommens krav fra søndagsskolen og hjemmet om å være et solskinnsbarn og «lyse for Ham hver dag». I min livsanskuelse i 2020 er det mer nåde og raushet, mer fokus på mulighetene.

Helt ærlig, – jeg er et ganske godt menneske. Jeg trenger ikke forbedre meg for å være et medmenneske, en god nabo, en trofast venn. Jeg kan bidra med innsats og med penger for å gjøre tilværelsen litt bedre for en del mennesker, lokalt og globalt. Og jeg kan tillate meg å utnytte mulighetene til å gjøre ting jeg liker, alene og sammen med andre.

Godt nytt år, kjære leser!