Jakka mi lukter bål

Photo by SaM SaMy on Unsplash

Jakka mi lukter bål. Huset har vært snudd på hodet en to-tre dager her. Tre barnebarn mellom snaut to og nesten ni setter sitt preg på heimen.

Smålego, Duplo-lego, Playmobil, plastilina, dokker og biler fyller gulvflaten. Spisebordet er hyppig i bruk til kunstneriske formål og til mat og drikke. «Jeg er tørst!» «Kan jeg få yoghurt?» Gangen er full av støvler og sko, regntøy og fotballer.

Det er et privilegium å ha tre barnebarn som kommer på overnattingsbesøk mens mamma og pappa har storbyhelg i Berlin. Og de to andre barnebarna, som bor i nabolaget, kommer også gjerne. Det er koselig for alle fem å være sammen. «Kan ikke jeg få overnatte også?» spør Julie på ni. «Nei,» svarer jeg, «det er nok med tre om natta.» «Tre unger er vel ikke noe, jeg veit om flere som har fem!»

Ungene er fortrolig med oss, trives hos oss og er trygge nok til å være seg selv. Tre av dem elsker fotball, så farfar spilte mer fotball på tre dager enn han har gjort på flere år. At banen vekselvis var full av is og vann, var en bagatell vi ikke kunne bry oss for mye om.

På lørdag sto skogstur på planen. Niste var smurt, sitteunderlag og annet utstyr var i ryggsekken. Målet var en gapahuk i skogen, like ved en fin dam. Da vi var omtrent halvveis, fortsatt inne på boligfeltet, var det noen som fant en lekeplass med fotballbane og bålplass. «Kan vi ikke bare være her da?» De syntes de hadde strevd nok med sparkesykler på gruset asfalt. Jo, der ble det «skogstur» i sol og vind. Bålet ble tent, matpakker og kakao ble fortært med stor appetitt; vesla fikk seg en blund mens de tre fotballgale perfeksjonerte skuddfoten. Farmor og farfar tente bål og laget pinnebrød.

Alle var enig om at det hadde vært en fin tur, og alle vi møtte kunne kjenne at vi hadde brent bål.

Broren min

Blogg unger Nepal_EinarHorsberg-223
Foto: Einar Horsberg . HimalPartners billedarkiv.

Broren min var ikke som alle andre. Han var egentlig så mye mer enn alle andre.

Ikke det at han gjorde så mye av seg. Ikke det at han stakk seg fram eller framsto som sjølgod. – Det er vanskelig å forklare broderen.

Der han var, var det alltid mer liv, mer glede, mer lys og mer varme. Som liten var han glad i å leke. Han likte søtsaker. Og han elsket å le. Han så ting i naturen som vi andre ikke oppdaget, som et spesielt tre eller en vakker sommerfugl. Det virket nesten som han kunne sommerfuglspråket. Noen ganger kunne han få en skjære eller et ekorn til å komme nesten helt bort til oss. Alle likte å være sammen med han, sjøl om han ikke var den morsomste i gjengen.

Jeg så han sloss flere ganger. Aldri for seg sjøl eller for å forsvare seg sjøl. Det var alltid urettferdighet som fikk han til å gripe inn. Jaja, sloss gjorde han kanskje ikke. Det ble mest en mental knyttneve. Den som hadde vært sjofel, fikk så hatten passet og slik at en angret på å ha vært dum.

Nå høres det ut som han var så spesiell, så annerledes at alle måtte merke det. Men det var ikke sånn. Når vi gutta var ute og lekte, så han ut som alle andre, han ropte og lo, hoia og skreik, løp og hoppa. Men han var så mye mer.

I snekkervekstedet til pappa var han ikke noe geni akkurat, men han prøvde å lære dette håndverket som alle mente vi burde føre videre. Det var jo mye jobbing, men det var ute, blant gutta, han virkelig fikk utfolde seg, broderen

Som barn var det ikke lett å forstå de historiene jeg hørte som skulle forklare hvorfor han ikke var som alle andre. Ikke som voksen heller, egentlig. Men da fikk vi jo etter hvert noe hjelp fra oven. Uansett, han var en utrolig kul bror å vokse opp med.

Jørgen Hattemaker ved Kongens bord

Venstres stortingskandidater
Abid Q Raja. Skjermdump fra Viken Venstre.

På 1960-tallet skrev husmannsgutten Alf Prøysen ei slitesterk vise om menneskeverd. Jørgen Hattemaker, en fattig fyr, som ingen la merke til i Kong Salomo sin bakgård.

Han beskrev de store forskjellene mellom livet i Kongens palass og i skuret til den fattige arbeideren. Hvert vers viste til det som var felles, det menneskelige; «sola skin på deg, så skuggen fell på meg, men graset er grønt før æille».

De siste par ukene har det vært mye fokus på at en gutt fra fattige kår, med oppvekst i en innvandrerfamilie der de eide bare ei bok, har fått plass ved Kongens Bord. Abid Raja, vår nye kulturminister, har blitt intervjuet i flere medier. På Slottsplassen tok han til tårene. Det var så stort at han, en norsk-pakistansk gutt, med en far som var fabrikkarbeider og en analfabet som mor, først kunne få en sjanse til utdanning og bli advokat, – og nå; statsråd! Ut fra det han har skrevet og sagt den siste uka har han litt av Jørgen Hattemaker i seg. Han er bevisst sitt eget menneskeverd og er svært takknemlig for de som har møtt ham med noe han kaller en viktig norsk verdi: «å få en sjanse til.»

Han beskriver ganske ærlig hvordan det var tilfeldigheter og møter med enkeltmennesker (som en god bibliotekar) som gjorde at det var han som fikk utdanning og kunne gripe en «second chance», mens noen av hans barndomskamerater havnet i utenforskap og vanskeligheter.

Jeg stemmer ikke Venstre, men heier på Abid Raja. Jeg heier på det norske samfunn, der vi kan gi hverandre «en sjanse til» og der du ikke trenger å være kynisk millionær for å bli statsråd eller å få makt og tillitsposisjoner.

Prøysen kjempet og talte de svakes sak, men det å bli statsråd eller statsminister i det sosialdemokratiske Norge var allerede den gang mulig for en  fra Salomos bakgård eller «fra gølvet». Det beviste en Einar Gerhardsen, en Torbjørn Berntsen og en rekke andre. LO-leder gjennom mange år, Yngve Håkensen, hadde sin start som barnehjemsgutt.

Jeg er stolt av det norske samfunn og takknemlig for at det er rom for Jørgen Hattemaker ved Kongens bord, bare han vil jobbe og har ambisjoner.