Et eget frigjøringsjubileum

Slik så min første bil ut; en 1961-modell Opel Rekord, - riktignok stasjonsvogn
Slik så min første bil ut; en 1961-modell Opel Rekord, – riktignok stasjonsvogn

Vi har nettopp feiret 75 årsjubileet for Norges frigjøring. Jeg hadde mitt eget frigjøringsjubileum, faktisk samme dag. 8. mai hadde jeg hatt «lappen» i 50 år. For en gutt på landet var det en viktig frigjøringsdag.

Det var ikke behov for så mange kjøretimer. For meg hadde nemlig ikke «Gråtass» vært en venn på kino, men en traktor på gården som gjorde livet som småbrukersønn litt mindre ugreit. Øvelseskjøring på tunet, for ikke å si åkeren, startet tidlig. Jeg lærte å rygge med henger som tiåring! Men den 8. mai 1970 skulle jeg endelig få kjøre opp. Jeg hadde jo allerede venta seks lange dager siden jeg fylte atten!

Jeg husker godt den dagen. Jeg hadde tatt meg fri fra skolen og møtte opp hos Bilsakkyndige, som det het den gangen. Først var det skriftlig teoriprøve i et klasserom, sammen med de andre som skulle kjøre opp den dagen. Da oppgaven var levert, gikk jeg ut, der den alltid rolige kjørelæreren fra Sørum ventet. Han hadde noen få, men viktige formaninger før en av de Bilsakkyndige kom ut. Han hilste og presenterte seg som Svendsen. Jo, det var han alle snakket om som var så streng; jeg kjente det som en morsom ekstrautfordring.

Svendsen kunne fortelle at teoriprøven var bestått. Vi satte oss inn i Escorten jeg hadde hatt noen kjøretimer med. Turen rundt i Lillestrøm var så begivenhetsløs at den husker jeg ikke mye av. Men jeg husker godt suget i magen da jeg parkerte på Kjeller igjen og Svendsen løftet skriveunderlaget. Punkt for punkt gikk han gjennom hva jeg hadde gjort og ikke gjort i løpet av kjøreturen vi hadde hatt.

«Gratulerer! Du har bestått!» Endelig kom konklusjonen. Han rakte meg hånda før han åpnet bildøra. Og der sto sjåførlærer Olsen og kosta på seg et smil og et «Gratulerer!».

Et enkelt regnestykke tyder på at jeg kan ha kjørt en million kilometer på disse femti årene. Noen av de mest spesielle opplevelsene bak rattet har nok vært i fremmede land. Jeg/vi har eid ca 15 biler, hver av dem med sitt særpreg. Og som regel har omkvedet vært som hos Vidar Sandbeck: «Den beste bilen i væla er den som han har nå…» – enten det

Ny bil-form
Den beste bilen i væla er dennne som han har nå…

var en liten gul Simca, en sprek Saab V4 eller en Ford Taunus med så lite bagasjerom at tilhenger var fast tilbehør hvis småbarnsfamilien skulle lenger enn til matbutikken. Bankkontoen har satt sine tydelige begrensninger, men jeg har nok kjøpt bil mest med hjertet, slik de fleste menn gjør, – og hatt noen prinsipper. Jeg skulle i hvert fall ikke ha koreansk bil! I alle fall ikke før det ble det helt naturlige og ubestridt beste valget, nemlig den som jeg har nå…!

Klokka var fortsatt bare tolv den 8. mai 1970 da jeg hadde fått mitt foreløpige kjørebevis og kunne ha fått med meg noen timer på skolen. I stedet gikk jeg til et sted der jeg kunne stå og haike. Vår egen lensmann Asmyhr var den som gav meg haik. Han hadde sønner på samme gymnas, så han hadde vel sans for å få ungdommen hjem. Hjemturen ble en trivelig prat om bilkjøring.

What do you want to do ?

New mailCopy<span id=»mce_marker» data-mce-type=»bookmark»>​</span><span id=»__caret»>_</span>

Et kupp eller en straff?

What do you want to do ?

New mailCopy

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var da her jeg hadde parkert, var det ikke? Bilen var borte. Da jeg satte fra meg den blå Land Roveren tidlig på formiddagen, hadde det ikke slått meg at det kunne være forbudt å parkere her.

Men nå, etter å ha tilbragt hele dagen på konferansen, var den borte. Tenker jeg meg om, skjønner jeg at det er ulovlig å parkere her også.

– Hei du, veit du hvor politiet tar bilene de tauer bort? En mann på fortauet synes tydeligvis det er bare morsomt å hjelpe en utlending som har havnet i skikkelig trøbbel. Politiet i Aserbajdsjan betyr som regel penger, mye penger. Denne gangen kan en riking fra Vesten få svi.

Vi forter oss tilbake til konferanselokalet der fortsatt noen av våre kolleger er i ferd med å komme seg ut av dørene. De fleste skal være med hjem til oss til kveldsmat; det er derfor vi var litt raskt ute. Annelis får skyss med noen andre, mens kolleger med mer erfaring i kultur og språk blir med meg for å finne bilen. På inntauingstomta ser vi den karakteristiske Land Roveren. De gule registreringsskiltene er skrudd av, så ingen kan stikke av med den.

Jeg går inn i administrasjonsbrakka, der vi blir møtt av en vennlig politimann. – Hva kan jeg gjøre for deg, Sir?  Lettere beskjemmet forklarer jeg at jeg tydeligvis har parkert ulovlig og at bilen er tauet bort. Mine kolleger hjelper til, men det er jeg som disponerer bilen og er den som må legitimere meg.

– Hva gjør du her i landet? spør politimannen, like blidt.  Jeg forteller om hjelpeorganisasjonen jeg jobber i, forteller om arbeidet vi gjør for funksjonshemmede barn, så vel som innenfor landbruksutvikling og sier noe om mikrokredittprogrammet med 10.000 kunder.

Det virker nesten som politimannen har hørt navnet på organisasjonen før. Han skryter av den utrolige innsatsen vi gjør. Var det opp til han, ville vi tydeligvis bare kunne tute og kjøre, men det er ikke opp til han.   – Sorry, Sir, du må snakke med sjefen min.

Han tar meg med inn til sjefen på kontoret og holder et lite foredrag om Norwegian Humanitarian Enterprise, som gjør et så utrolig bra arbeid for Aserbajdsjan.   – Denne utlendingen har dessverre feilparkert, men gjør boten så liten som mulig, sier han til sjefen, som tydelig blir litt paff, nesten mistenksom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAInntauing har en fast pris, men boten er litt fleksibel. Først er ikke sjefen så medgjørlig. Han mener vi må ut med 150 Manat, – ca 1.500 kroner, i bot. Vi slipper å si noe som helst, for vår «venn» diskuterer prisen ned det han kan. Til slutt er bota på 40 Manat, pluss tilsvarende for inntauingen.

Bøter er alltid sure penger, men denne gangen opplevdes det egentlig ikke så ille. Det var nesten som å ha vært på svenskehandel og gjort et skikkelig kupp. Vennligheten i en av verdens mest korrupte politietater, den skal en ikke kimse av. Den hadde vi for øvrig glede av ved flere anledninger.

 

What do you want to do ?

New mailCopy

Eksotisk på Bjørkelangen

Frisør

Jeg har syntes det var gøy å klippe meg mange forskjellige steder i verden, – Egypt, Bhutan, Mali, Spania, England, Bangladesh, Aserbajdsjan, Ecuador, Kina, Thailand og enda flere land. Mens gårsdagens klipp på Bjørkelangen var på en måte like eksotisk.

Det var veldig godt å komme tilbake til Bente med saksa og bli kvitt koronasveisen. Jeg hadde ikke et så kult førbilde å vise til som kulturministeren, men det gjorde godt å få skikk på topplokket igjen. Jeg synes det er godt å bli stelt med, – og så trives jeg med den gode praten.

Da koronatrusselen gjorde at myndighetene stengte ned alle frisørsalonger og andre steder som krevde kroppskontakt mellom kunde og fagperson, var Bente en av dem jeg tenkte mye på. Hun hadde nokså nylig startet sin egen salong og kommet i gang. Så måtte hun stenge ned helt. I går var hun usedvanlig blid, om mulig enda blidere enn ellers.

Bente er ikke bare en frisør, i liket med alle dem jeg har sittet i stolen til rundt i verden. Hun klipper hele storfamilien. Vi kjenner hverandre ganske godt. Noen ganger tenker jeg at hun med vilje skynder seg langsomt fordi vi prater så hyggelig. For tjue år siden brukte jeg å få klippet håret hos mora hennes!

Nå gleder jeg meg over at hun ser ut til å klare seg ganske greit gjennom koronakrisen. Jeg heier på alle dem som har små bedrifter og håper de klarer å klore seg fast og fortsette der de slapp, – og at ikke utgiftene til sprit, smittevernutstyr og vaskepauser setter dem ut av spill.

What do you want to do ?

New mailCopy