Olsen i Bærum

Grenda
Faksimile fra boka «Livet – illustrert» av Lisa Aisato.

«Gamle Norig, nørdst i Grendom, er vaart eiget Ættarland,» sang Ivar Aasen. Min påstand er at Norge faktisk er ei lita grend, der ikke alle kjenner alle, men de aller fleste kjenner noen som jeg kanskje tror jeg veit hvem er.

«Å har denna kar’n sett vælas lys og vøksi opp hen da?» Det er første møte mellom min gamle grandonkel og min tilkommende svoger. Den unge studenten blir fasinert (kanskje sjarmert?) av denne gamle, originale og omstendelige gubben med høyere militær grad og bare sånn passe sosial evne og svarer imøtekommende: «Jeg er fra Bærum.» «Hæ,» roper den tunghørte gamlingen. «Fra Bærum!» Arve bruker litt mer stemme.

Onkel Even trekker seg inn i seg sjøl noen minutter mens samtalen i stua rundt de to går videre. Etter ei stund er tydeligvis onkel Even klar for neste spørsmål. Han retter blikket gjennom de buskete øyenbrynene mot Arve og spør: «Kjenner du Olsen i Bærum da?» Det er over femti år siden, så jeg husker ikke om de to fant ut at de hadde felles kjente i Bærum, men den uforglemmelige ordvekslingen illustrerer nettopp det som er mitt poeng. Vi kjenner alltid en som vi lurer på om den andre kjenner i grenda Norge.

En ny svigersønn var kommet inn i min brors store familie. Vi hørte at han var trønder og fikk vite at han var fra Rissa. «Der har vi vært én gang,» forteller Annelis ham. «Vi besøkte Torbjørn Dahle og familien. Kjenner du dem?» Eivind trekker på smilebåndet idet han svarer at det er familiens nærmeste nabo!

Hvis vi nedskalerer verdens befolkning en million ganger, bor det nesten 7.000 mennesker i verden, mens bare fem personer bor her, «nørdst i grendom». Nå om dagen vasker tre av de fem hendene hele tida og holder en meter avstand til alle de andre. Vi er ikke sikre på om noen av dem er smittet av Korona. De siste fire månedene har disse fem ikke besøkt noen av de 7.000 andre. Det tror jeg er grunnen til at vi har «kontroll» på smittesituasjonen i Norge. Men de kommende ukene kan det hende et par av de fem begynner å besøke de 7.000 igjen. Det er da det blir spennende å se hvordan det går framover her i denne grenda vår.

Mona fra Gjøvik kommer bort til meg i kaffepausen på korøvelse i Oslo. Når koret er fulltallig er vi nærmere nitti personer fra hele østlandet, så jeg kjenner ikke alle. Mona har jeg så vidt snakket med en gang, tror jeg. Nå kommer hun og sier at hun tror vi er i slekt. Hun har kjørt sin gamle mor på tur til Setskog og Høland og nevner navn som jeg kjenner igjen fra mitt slektstre. Til neste korøvelse har hun funnet mer informasjon og kan dokumentere at vi faktisk er sjumenninger.

Norge er en liten landsby, – ei grend!

What do you want to do ?

New mailCopy<span id=»mce_marker» data-mce-type=»bookmark»>​</span><span id=»__caret»>_</span>

Kjente fjes

Frolandsheia
I Frolandsheia

Å se et kjent fjes på et sted du ikke venter det. Det er en interessant greie som jeg tror oppleves forskjellig for de forskjellige.

Jeg har møtt utrolig mange mennesker gjennom livet og har derfor et ganske stort repertoar av kjente fjes. Det, sammen med min naturlige sjenerthet (det hadde du ikke trodd?!), gjør at min første tanke er hvorvidt jeg skal gi meg til kjenne. Er dette en jeg kjenner godt nok til at vi kan møtes og prate noen minutter uten at det vil bli pinlig? Husker han meg igjen? Veit hun i det hele tatt hvem jeg er? Har jeg egentlig tid til en prat? Signaliserer hun at hun er klar for en prat? Hva skal jeg snakke om? – Her er mye stoff for en to-sekunders ettertanke.

Jeg tror om meg selv at min sosiale intelligens er noenlunde i vater, men jeg er ingen spesialist på «small talk». Jeg kan ikke holde en tomgangssamtale gående særlig lenge. Men så hender det jo jeg møter noen jeg har jobbet med eller sunget i kor med. Da har vi noe å snakke om… Og den andre kan være bedre enn meg på sånn i-farten-prat. Disse tankene og strategiene slår inn når jeg tilfeldigvis møter på noen på brygga eller et supermarked i Arendal eller på en ladestasjon i Bamble, slik jeg gjorde i helgen.

Etter noen dagers telttur i Nevlunghavn (anbefales!) dro vi for å besøke venner i Froland sist helg. Lørdagen ruslet vi rundt i Arendal sentrum med våre venner. Og der gikk vi altså plutselig på kjentfolk. Idet vi står og prater med familien vi har møtt, tenker jeg: «burde vi ikke introdusere dem for vennene vi er sammen med?» Men da har vi stått der såpass lenge at det blir litt pinlig. Etter en stund rusler vi inn på supermarkedet. Der møter vi to korvenner. De ser ikke ut til å være klar til noen lang prat, så det blir ikke noen presentasjon der heller, – bare en kort hilsen og noen setninger om forventninger om nye koropplevelser etter korona.

Men to tilfeldige møter ble det litt mer ut av i helgen. Et vennepar som jeg har jobbet med for mange år siden ladet sin elbil rett ved siden av vår på en stor bensinstasjon i Bamble. En lading varer jo gjerne i tre kvarter; da definerer det rammene og vi kan tillate oss en skikkelig prat og få en oppdatering på hverandres liv. Lørdag ettermiddag gikk vi en tur «på heia», som det heter i Froland. Der var det en bok som heivandrerne kunne skrive sitt navn i. Forrige besøkende var en yngre kvinne vi kjente fra rundt 15 år tilbake, som bor i Alta (ganske langt fra Froland!). En Facebook-melding og vi fikk en trivelig kveldsprat sammen over en kaffekopp.

Hva jeg vil ha sagt i dag? Nei, jeg vil bare filosofere litt rundt egne reaksjoner og hva som skjer når vi uventa treffer igjen noen vi kjenner, noen vi kjenner godt og noen vi i alle fall veit hvem er.

Helgen i Arendalsdistriktet ble veldig trivelig, først og fremst sammen med våre venner som vi gikk på Lærerskolen med for mer enn 45 år siden, men også sammen med de vi tilfeldigvis møtte igjen.

What do you want to do ?

New mailCopy

What do you want to do ?

New mailCopy

En hund etter iskrem

Syklist2

Var det ikke Pavlov han het? Han som oppdaget dette med klassisk betingelse. Han gjorde forsøk med hunder. I mitt minne brukte han belønning for å motivere, selv om Wikipedia skriver om det litt annerledes.

Wikipedia tar nok feil, for det var da jeg syklet meg en tur en av de gode sommerdagene at jeg begynte å tenke på Pavlov. Jeg skulle sykle minst fem kilometer før jeg snudde, til Gromsrud. Men så var det ganske lite vind og akkurat passe sol, så da ble turen forlenget, først til Fosser og så til Løken, – dit er det 16 kilometer. Det var da den beslutningen var Softistatt at jeg kom på Pavlov.

«Hvis du sykler til Løken, Terje, kan du kjøpe deg en is.» På Esso’n har de til og med softis; det hadde jeg lest på Facebook dagen før. Da kjente jeg vann i munnen, akkurat som Pavlovs hunder når de hørte fløyta som skulle signalisere mat.

Det går ganske lett de siste kilometerne med kirkespiret i sikte. Vel framme ved Esso’n setter jeg sykkelen på støtta, tar av meg hjelmen og er nesten litt høytidelig idet jeg åpner døra. Der er softis-maskinen. Jeg går rett på sak og bestiller. Jeg rekker å begynne å tenke på valg av strøssel før det går opp for meg at jenta bak disken beklager, «men vi er utsolgt! Har vært det i flere dager. Vi får kanskje inn igjen i ettermiddag.» De har til og med reist til engros-firmaet på Lørenskog og prøvd å kjøpe.

Jeg fikk visst ikke med meg hva som skjedde med Pavlovs hunder hvis ikke forventningen ble innfridd. Begynte de å knurre eller bite? Eller logret de velvillig? Her har jeg virkelig slitt, – og så blir det ingen softis! I skuffelsen går jeg for tilbudet på døra; «2 wiener for kr. 25,00».

På hjemturen våkner hunden i meg igjen. Jeg skal hjem og spise lunsj. Er jeg veldig primitiv, tro? Som har motivasjonsbehov på linje med en hund, en forsøkshund? Kona til Pavlov var forresten god til å bake. «Pavlova» er nesten like godt som softis!

Det motsatte av en ekspert

Terje organist
Her var det orgelkrakken som var vikarplassen.

En ekspert defineres som en som vet stadig mer om mindre og mindre. Den ultimate ekspert vet antakelig alt om ingenting. Jeg er nok det motsatte av en ekspert.

Min utfordring i livet har vært at jeg ikke har vært utholdende nok til å lære meg noe skikkelig, men jeg jukser i mange fag. Jeg har ofte tenkt at lærerutdanningen min er en «høyere almennutdanning». Og siden har jeg fortsatt å tilegne meg brokker av kunnskap og erfaring gjennom å prøve. Pippi Langstrømpe siteres ofte: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert.»

Bjørkelangen kirkePå søndag gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før, – jeg var kirketjener i Bjørkelangen kirke. Soknepresten ringte tidligere i uka. «Nå har du vikariert som organist, Terje, og som prest, – nå tenkte jeg du kunne prøve deg som kirketjener.» Dermed har jeg på noen måneder vært vikar i alle de tre tjenestene som utføres av ansatte i kirken.

Det er morsomt å bli spurt og Pippi har rett, – det går bra! Nå var det kirkeklokkene jeg var mest spent på. En tabbe der høres jo over hele bygda. Men det gikk bra. Eventuelle feil som lydmann eller i lysbildene på PCen er det jo bare de som er til stede som merker, slik det var da jeg var organist og prest. Jeg burde kanskje bruke anførselstegn på disse titlene, men jeg har da vitterlig hatt deres funksjon.

Om jeg nå er en slags Kirkens nødhjelp på Bjørkelangen og jeg kanskje innbiller meg at jeg kan brukes til mye forskjellig, har jeg i høyeste grad mine begrensninger. Jeg har vesentlig mindre tro på meg selv i forskjellige håndverksfag og andre praktiske oppgaver.

Jeg tror jeg skal begrense meg til å ta imot utfordringer i disipliner som er i nærheten av lærerens allmennutdanning og linjevalgene jeg har tatt i Livets Skole. Men noen ekspert blir jeg nok aldri!

Et stort korona-offer

IMG_2882

I dag er jeg litt betutta. Jeg skulle ikke vært på Bjørkelangen, men i Baku. På søndag hadde Annelis og jeg billett med Turkish Airlines til den aserbajdjanske hovedstaden.

Korona har gjort at teaterforestillingen «Slåttekar i himmelen» vi skulle se ikke ble noe av. Det samme skjedde med hologramkonserten med Whitney Houston og teateret «Så som i himmelen». Vi skulle hatt en tur med koret vårt til Israel. Men det er først nå, da jeg kunne ha sittet på «Firuze», favorittrestauranten i Baku, at jeg kjenner på et stort offer på smittevernrestriksjonenes alter.

IMG_2866Jeg skulle så gjerne ha vandret på den vakre strandpromenaden som strekker seg flere mil langs Det kaspiske hav og sett ut over havet, på måkene som flyr og fontenen som spruter vann flere titalls meter i lufta. Jeg skulle slått av en prat med karene som står der og fisker eller satt meg ned på en av fortausrestaurantene og tatt en cola eller kaffe.

Jeg skulle ha tatt T-banen, kjent lukten og lyttet til musikkstrofene som annonserer de forskjellige stasjonene. Jeg skulle gått av på Nizami T-banestasjon og sett på den vakre mosaikkunsten i toghallen. Jeg ville ha ruslet i gågaten, også oppkalt etter nasjonaldikteren Nizami og sett på livet.

Jeg skulle så gjerne besøkt våre venner både i Baku og rundt i landet og tatt opp igjen samtalen fra sist. På forunderlig vis opplever jeg at det jeg kan av aseri, om enn svært begrenset, kommer tilbake og faktisk videreutvikles så jeg er bedre i språket etter et par uker i Aserbajdsjan enn jeg var da jeg kom.

Hva er det jeg lengter etter? Menneskene er selvsagt veldig viktig, – «Norwegian Humanitarian Enterprise» var navnet på organisasjonen jeg ledet i landet! Men jeg tror det er helheten, det å være i et samfunn med så rik historie og mye bevissthet rundt historien. Og det å være omgitt av så mye vennlighet, gjestfrihet, smil og skjønnhet. Baku er verdens vakreste hovedstad; det synes nå jeg.

Jeg savner sånn å besøke den muslimske familien i Ganja som alltid åpner hjemmet sitt for oss. Sist vi møttes besøkte de oss på Bjørkelangen. Sammen tar vi utflukter og går på turer. Vi blir alltid sittende lenge ved matbordet og nyte den fantastiske maten og fellesskapet med hverandre. Dét er Aserbajdsjan!

Jeg savner å komme til udilandsbyen Nich og treffe vennene der, denne helt spesielle landsbyen der folk har bevart sin kristne tradisjon gjennom århundrer og nå har skapt et kristent fellesskap rundt den gamle kirken som ble restaurert for noen år siden. Der er det tre familier som vi bare må besøke.

Og jeg savner familiene i Baku, som alle åpner sine enkle hjem og varme hjerter for oss. De fleste er relativt fattige, men gjestfrie og rause. Jeg kjenner jeg nesten blir rørt når jeg tenker på dem.

Og så er det bokplanene mine da… Jeg har delt på bloggen at jeg skriver bok. Min informant, som jeg bygger historien rundt, har gledet seg like mye som meg til lange, gode samtaler for å bygge ut historien. Hun og hennes nydelige familie er også nære venner av oss. Da jeg skjønte at det ikke ble noen aserbajdsjan-tur i år, ble det litt skrivetørke her.

Lyspunktet er at vi forhåpentligvis får bruke billettene våre om ett år. En kar hos Turkish Airlines har lovet det, – vi får det bekreftet så snart billettene for juni 2021 blir lagt ut. Da har vi noe å glede oss til!

 

What do you want to do ?

New mailCopy

Et eget frigjøringsjubileum

Slik så min første bil ut; en 1961-modell Opel Rekord, - riktignok stasjonsvogn
Slik så min første bil ut; en 1961-modell Opel Rekord, – riktignok stasjonsvogn

Vi har nettopp feiret 75 årsjubileet for Norges frigjøring. Jeg hadde mitt eget frigjøringsjubileum, faktisk samme dag. 8. mai hadde jeg hatt «lappen» i 50 år. For en gutt på landet var det en viktig frigjøringsdag.

Det var ikke behov for så mange kjøretimer. For meg hadde nemlig ikke «Gråtass» vært en venn på kino, men en traktor på gården som gjorde livet som småbrukersønn litt mindre ugreit. Øvelseskjøring på tunet, for ikke å si åkeren, startet tidlig. Jeg lærte å rygge med henger som tiåring! Men den 8. mai 1970 skulle jeg endelig få kjøre opp. Jeg hadde jo allerede venta seks lange dager siden jeg fylte atten!

Jeg husker godt den dagen. Jeg hadde tatt meg fri fra skolen og møtte opp hos Bilsakkyndige, som det het den gangen. Først var det skriftlig teoriprøve i et klasserom, sammen med de andre som skulle kjøre opp den dagen. Da oppgaven var levert, gikk jeg ut, der den alltid rolige kjørelæreren fra Sørum ventet. Han hadde noen få, men viktige formaninger før en av de Bilsakkyndige kom ut. Han hilste og presenterte seg som Svendsen. Jo, det var han alle snakket om som var så streng; jeg kjente det som en morsom ekstrautfordring.

Svendsen kunne fortelle at teoriprøven var bestått. Vi satte oss inn i Escorten jeg hadde hatt noen kjøretimer med. Turen rundt i Lillestrøm var så begivenhetsløs at den husker jeg ikke mye av. Men jeg husker godt suget i magen da jeg parkerte på Kjeller igjen og Svendsen løftet skriveunderlaget. Punkt for punkt gikk han gjennom hva jeg hadde gjort og ikke gjort i løpet av kjøreturen vi hadde hatt.

«Gratulerer! Du har bestått!» Endelig kom konklusjonen. Han rakte meg hånda før han åpnet bildøra. Og der sto sjåførlærer Olsen og kosta på seg et smil og et «Gratulerer!».

Et enkelt regnestykke tyder på at jeg kan ha kjørt en million kilometer på disse femti årene. Noen av de mest spesielle opplevelsene bak rattet har nok vært i fremmede land. Jeg/vi har eid ca 15 biler, hver av dem med sitt særpreg. Og som regel har omkvedet vært som hos Vidar Sandbeck: «Den beste bilen i væla er den som han har nå…» – enten det

Ny bil-form
Den beste bilen i væla er dennne som han har nå…

var en liten gul Simca, en sprek Saab V4 eller en Ford Taunus med så lite bagasjerom at tilhenger var fast tilbehør hvis småbarnsfamilien skulle lenger enn til matbutikken. Bankkontoen har satt sine tydelige begrensninger, men jeg har nok kjøpt bil mest med hjertet, slik de fleste menn gjør, – og hatt noen prinsipper. Jeg skulle i hvert fall ikke ha koreansk bil! I alle fall ikke før det ble det helt naturlige og ubestridt beste valget, nemlig den som jeg har nå…!

Klokka var fortsatt bare tolv den 8. mai 1970 da jeg hadde fått mitt foreløpige kjørebevis og kunne ha fått med meg noen timer på skolen. I stedet gikk jeg til et sted der jeg kunne stå og haike. Vår egen lensmann Asmyhr var den som gav meg haik. Han hadde sønner på samme gymnas, så han hadde vel sans for å få ungdommen hjem. Hjemturen ble en trivelig prat om bilkjøring.

What do you want to do ?

New mailCopy<span id=»mce_marker» data-mce-type=»bookmark»>​</span><span id=»__caret»>_</span>

Et kupp eller en straff?

What do you want to do ?

New mailCopy

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var da her jeg hadde parkert, var det ikke? Bilen var borte. Da jeg satte fra meg den blå Land Roveren tidlig på formiddagen, hadde det ikke slått meg at det kunne være forbudt å parkere her.

Men nå, etter å ha tilbragt hele dagen på konferansen, var den borte. Tenker jeg meg om, skjønner jeg at det er ulovlig å parkere her også.

– Hei du, veit du hvor politiet tar bilene de tauer bort? En mann på fortauet synes tydeligvis det er bare morsomt å hjelpe en utlending som har havnet i skikkelig trøbbel. Politiet i Aserbajdsjan betyr som regel penger, mye penger. Denne gangen kan en riking fra Vesten få svi.

Vi forter oss tilbake til konferanselokalet der fortsatt noen av våre kolleger er i ferd med å komme seg ut av dørene. De fleste skal være med hjem til oss til kveldsmat; det er derfor vi var litt raskt ute. Annelis får skyss med noen andre, mens kolleger med mer erfaring i kultur og språk blir med meg for å finne bilen. På inntauingstomta ser vi den karakteristiske Land Roveren. De gule registreringsskiltene er skrudd av, så ingen kan stikke av med den.

Jeg går inn i administrasjonsbrakka, der vi blir møtt av en vennlig politimann. – Hva kan jeg gjøre for deg, Sir?  Lettere beskjemmet forklarer jeg at jeg tydeligvis har parkert ulovlig og at bilen er tauet bort. Mine kolleger hjelper til, men det er jeg som disponerer bilen og er den som må legitimere meg.

– Hva gjør du her i landet? spør politimannen, like blidt.  Jeg forteller om hjelpeorganisasjonen jeg jobber i, forteller om arbeidet vi gjør for funksjonshemmede barn, så vel som innenfor landbruksutvikling og sier noe om mikrokredittprogrammet med 10.000 kunder.

Det virker nesten som politimannen har hørt navnet på organisasjonen før. Han skryter av den utrolige innsatsen vi gjør. Var det opp til han, ville vi tydeligvis bare kunne tute og kjøre, men det er ikke opp til han.   – Sorry, Sir, du må snakke med sjefen min.

Han tar meg med inn til sjefen på kontoret og holder et lite foredrag om Norwegian Humanitarian Enterprise, som gjør et så utrolig bra arbeid for Aserbajdsjan.   – Denne utlendingen har dessverre feilparkert, men gjør boten så liten som mulig, sier han til sjefen, som tydelig blir litt paff, nesten mistenksom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAInntauing har en fast pris, men boten er litt fleksibel. Først er ikke sjefen så medgjørlig. Han mener vi må ut med 150 Manat, – ca 1.500 kroner, i bot. Vi slipper å si noe som helst, for vår «venn» diskuterer prisen ned det han kan. Til slutt er bota på 40 Manat, pluss tilsvarende for inntauingen.

Bøter er alltid sure penger, men denne gangen opplevdes det egentlig ikke så ille. Det var nesten som å ha vært på svenskehandel og gjort et skikkelig kupp. Vennligheten i en av verdens mest korrupte politietater, den skal en ikke kimse av. Den hadde vi for øvrig glede av ved flere anledninger.

 

What do you want to do ?

New mailCopy

Eksotisk på Bjørkelangen

Frisør

Jeg har syntes det var gøy å klippe meg mange forskjellige steder i verden, – Egypt, Bhutan, Mali, Spania, England, Bangladesh, Aserbajdsjan, Ecuador, Kina, Thailand og enda flere land. Mens gårsdagens klipp på Bjørkelangen var på en måte like eksotisk.

Det var veldig godt å komme tilbake til Bente med saksa og bli kvitt koronasveisen. Jeg hadde ikke et så kult førbilde å vise til som kulturministeren, men det gjorde godt å få skikk på topplokket igjen. Jeg synes det er godt å bli stelt med, – og så trives jeg med den gode praten.

Da koronatrusselen gjorde at myndighetene stengte ned alle frisørsalonger og andre steder som krevde kroppskontakt mellom kunde og fagperson, var Bente en av dem jeg tenkte mye på. Hun hadde nokså nylig startet sin egen salong og kommet i gang. Så måtte hun stenge ned helt. I går var hun usedvanlig blid, om mulig enda blidere enn ellers.

Bente er ikke bare en frisør, i liket med alle dem jeg har sittet i stolen til rundt i verden. Hun klipper hele storfamilien. Vi kjenner hverandre ganske godt. Noen ganger tenker jeg at hun med vilje skynder seg langsomt fordi vi prater så hyggelig. For tjue år siden brukte jeg å få klippet håret hos mora hennes!

Nå gleder jeg meg over at hun ser ut til å klare seg ganske greit gjennom koronakrisen. Jeg heier på alle dem som har små bedrifter og håper de klarer å klore seg fast og fortsette der de slapp, – og at ikke utgiftene til sprit, smittevernutstyr og vaskepauser setter dem ut av spill.

What do you want to do ?

New mailCopy

Mishti doi – মিষটী দোই

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For ei kone jeg har! Nå har hun også begynt å lage «mishti doi», en favorittsmak fra Bangladesh.

Lukt og smak er de sansene som skaper sterkest minner og dermed kanskje de mest «nostalgiske» sansene vi har. Både vi og gutta våre har noen smaker fra tida i Bangladesh som gjenskaper veldig gode minner. «Mishti doi» er sånn for meg. Hver morgen har jeg nå müsli (egen blanding), bløtlagt i havredrikk – og med Annelis sin unike «mishti doi» på. Den smaker slik jeg husker den, men er litt bleikere på farge.

I Bangladesh kan du få kjøpt «mishti doi», – søt yoghurt. Den selges i keramikkbollen den er tilberedt i og som er produsert som engangsemballasje, ment å knuses og kastes etter bruk (se hovedbildet). Leire og keramikk er av de få tingene det er mer enn nok av i det fattige landet. Jeg er ikke god til å beskrive smaker, men denne yoghurten har konsistensen, mykheten og fylden til vanlig yoghurt, men har en smak av karamell. Det blir en syrlig-søt smak som er helt fantastisk.

Mishti doi2Den kunne kjøpes i hvilken delikatessebutikk som helst, men det var en spesiell butikk som lagde min favritt. Der var den gyllen rødbrun på farge og helt fantastisk god. Utfordringen var bare at butikken lå i Sunamganj, nabobyen seks mil unna Sylhet der vi bodde. Vi var fire kolleger som reiste dit fra tid til annen og hadde seminar eller stabssamling. Før vi reiste hjem igjen, var vi alle like oppsatt på et stopp ved delikatessebutikken. Jeg kjøpte gjerne et par 7,5 dl keramikkboller, det samme gjorde kollegene mine. I tillegg kjøpte jeg gjerne en litt mindre, som jeg spiste opp på veikanten før vi satte oss i bilen og kjørte hjem igjen.

Etter at jeg reiste hjem fra Bangladesh for 27 år siden har jeg ikke smakt «mishti doi» så mange ganger. Og jeg hadde i alle fall ikke trodd at min kjære kunne lage det. Da vi var tilbake på besøk høsten 2018, kjøpte hun med både «ghur» (søtning fra daddelpalmen, en slags daddelkvae) og tørrmelk. Hun jukser litt og bruker yoghurtkultur fra en Tine-boks. Etter noen timer i romtemperatur er «mishti doien» klar. Den ser litt annerledes ut, men jeg kjenner godt igjen smaken, – den nostalgiske smaken fra delikatessebutikken i Sunamganj. Fantastisk!

Oppskriftene på YouTube anbefaler forresten å bruke søtning lagd av karamell fra smelta sukker, så fortvil ikke om du ikke har «ghur». Du kan like fullt få en smaksopplevelse fra Bangladesh!

Jeg gleder meg til frokost i morgen tidlig!

What do you want to do ?

New mailCopy

En rystende lørdag

Bybilde_KTM_Malati_form
En gutt har tatt sykkelen for å se på skadene jordskjelvet har gjort i Katmandu. Foto: Malati P. Rai/HimalPartner

Denne uken er det fem år siden det store jordskjelvet rammet Nepal. Det er en dag jeg aldri glemmer, en av de mest rystende i mitt liv.

Det er lørdag morgen, den 25. april. Jeg står opp til vanlig tid, det skal være et seminar på HimalPartners kontor, der jeg jobber. Ved frokostbordet hører jeg i nyhetene om et kraftig jordskjelv i Nepal. De første meldingene er svært sparsomme, men likevel står det helt klart for meg at det er mindre enn to uker siden jeg var der.

Skolen m lærer
Et glimt inn i skolestua jeg besøkte to uker før det store skjelvet. Foto: Terje Holmedahl

Jeg ser for meg landsbyen der jeg våknet lørdag morgen for to uker siden. Jeg tenker på barna på skolen, helsearbeideren Sujan, som jeg overnattet hjemme hos og samtalegruppa for folk med psykiske lidelser jeg hadde vært med på kvelden før. Hvordan har de det nå?

Jeg tar banen til byen og møter folka i HimalPartners marked- og mediautvalg. Heidi, generalsekretæren, skal også være med, men hun blir sittende ved pulten og prøve å skaffe rede på utsendingene. Hvor er de? Har de det bra?

Etter hvert som nyhetsoppdateringene kommer, forstår vi at det har vært et kraftig jordskjelv. Vi ser bilder av gamle tempelbygninger i grus, videosnutter av gater som rister og hus som faller. Heidi får kontakt med utsendingene. De fleste av dem hadde vært i kirken da skjelvet kom. Nyhetsmelding etter nyhetsmelding gir oss et stadig tydeligere og mer skremmende bilde av omfanget, av skadene, tallet på døde og skadde og, ikke minst, angsten for etterskjelv.

Plutselig er HimalPartners lille hovedkontor med seks ansatte i helgemodus gjort om til en operasjonssentral for å håndtere en stor krise på andre siden av kloden. Vi skal sørge for at utsendingene, seks voksne og tre barn, blir ivaretatt, at deres pårørende får riktig informasjon. Vi skal se til at de nasjonalt ansatte i prosjektene blir sett og tatt vare på, samtidig som de skal serve brukerne og gjøre seg klar til å snu aktiviteten mot nødhjelp og akutte tiltak. Vi skal snu oss rundt og finne naturlige og pålitelige partnere å samarbeide med for å avhjelpe nød på en god måte og gi tilgang til penger. Vi skal starte ekstrainnsamling og prøve å gi god informasjon gjennom egne og eksterne kanaler.

Det blir ikke mye av det planlagte møtet; deltakerne blir involvert i mye av det som må skje raskt. Før lørdagen er omme, har vi rimelig god oversikt over hvor utsendingene er og hvordan de har det. Vi har vært i kontakt med alle våre nærmeste nasjonalt ansatte og har etablert et innsamlingsapparat og lagt det ut på nett, kanskje som den første norske organisasjonen.

Nå har det gått fem år. Et gedigent gjenoppbyggingsarbeid er gjennomført. Fortsatt foregår gjenoppbyggingen etter det store jordskjelvet som tok livet av to til tre tusen mennesker og rystet en hel nasjon. Femårsmarkeringen skjer i et land som er totalt stengt ned av Koronaviruset. Folk som hadde begynt et nytt liv, så vidt kommet seg på beina og skaffet seg en inntekt, er igjen hardt rammet.

What do you want to do ?

New mailCopy<span id=»mce_marker» data-mce-type=»bookmark»>​</span><span id=»__caret»>_</span>