Siden januar 2019 har jeg skrevet 137 blogginnlegg. Ikke alle har vært like gode, noen innlegg har ikke blitt lest av nesten noen.
Nyttårsaften 2018 minte en kamerat meg på at jeg hadde laget meg en blogg. «Hva skjer med den?» spurte han. Dermed satte jeg meg som mål å skrive noe en gang i uka, noe positivt, noe som kunne spre litt optimisme og glede. Jeg hadde jo så uendelig mye å være takknemlig for som nyslått pensjonist. Navnet på bloggen gav seg nesten sjøl; «På den grønne gren».
På den grønne gren har jeg sittet og sett meg rundt, noen ganger med kortsynte lesebriller på nesa, andre ganger løftet jeg blikket litt mer, innimellom helt tilbake til oppvekst og barndom, eller helt til andre siden av kloden. Målet om ukentlig blogg var i perioder litt for optimistisk, men det ble etter hvert viktig for meg å skrive disse tankene for å dele dem med de som ville lese. Og jeg satte stor pris på å få tilbakemeldinger. En blogg fikk jeg så mye respons på at det forandret livet mitt. Jeg ble forfatter og skrev min egen bok, «Jeg skal klare det.»
Det rare med tilbakemeldinger på blogg, er at jo mer seriøs jeg er og jo dypere jeg tenker, desto mindre sjanse er det for å få respons. Skriver jeg om noe helt overfladisk, noe tøys og tull, ser det ut som det er lettest for folk å kommentere.
Dette 138. blogginnlegget gav seg sjøl, men nå strever jeg etter hvert litt med å finne noe å skrive om, – og tid til å gjøre det. Derfor har jeg tenkt å ta en pause. Men «Den grønne gren» er der. Plutselig en dag er det noe jeg bare MÅ dele! Plutselig en dag er det knskje du som sitter på din grønne gren og har lyst til å dele noe. Det er ikke farlig.
Og for min del har mye av gleden med skrivinga vært at jeg har forbudt meg sjøl å sutre eller klage. Det skal gjøre deg glad å lese bloggen fra «Den grønne gren».
Et foreløpig takk for meg!
På den grønne gren 