Som et gjestehus

«Husker du din første lærer?» spør Facebook. Hvem gjør ikke det? «Frøken Westbye» var en som satte spor i sinnet mitt og livet mitt.

Frøken Westbye styrte klasse. 1B i 1959/60 med sterk hånd.

Sporene fra frøken Westbye bar preg av at hun også hadde vært pappa sin lærer og fortsatt brukte mye av den samme pedagogikken selv om det hadde gått nesten førti år. Dagens blogg handler om spor og relasjoner.

En av mine yngre, kloke venner i Aserbajdsjan sendte meg en hilsen for noen år siden. Enten det var hun selv som hadde kommet på det eller et sitat, er det godt sagt: «Våre hjerter er som et gjestehus. Det er mange som kommer og går, noen nesten ubevisst. En del setter igjen et spor og noen svært få kommer inn og blir der for bestandig.»

Her jeg sitter som pensjonist på min grønne grein, tenker jeg på hvor privilegert jeg er. I mitt hjertes gjestehus er det svært mange som kommer og går. Jeg er en person med åpen dør. Likevel er det ikke mange «uvedkommende» som har kommet inn og trampet av seg søla. Det er berikende å oppleve at mennesker med veldig ulik personlighet, bakgrunn og tilnærming kommer inn i mitt hjertes gjestehus. Noen kom inn tidlig i livet og har fått et eget rom som de skal få fortsette å ha. Men så er det noen som kom inn på et punkt i livet og tok ganske stor plass. De fikk eget rom og vi pleide kontakten en stund før de flyttet ut igjen. Minnet og duften er igjen etter dem. På et senere stadium har noen av dem kommet tilbake og blitt, til gjensidig glede. Fortsatt er det nye rom som får gjester som blir boende.

Mitt hjertes gjestebok har mange signaturer

Et stort antall mennesker har kommet inn i gjestehuset, satt seg ned og blitt der i kortere og lengre tid. Vi fant tonen, om så bare for en dag eller en periode. De har alle satt noen spor. 

De fleste, kanskje alle, har noen avstengte rom i vårt hjertes gjestehus. Det har nok jeg også, rom der de bor, de som kom trampende inn og som ikke ville gå igjen, men de vil jeg ikke bruke krefter på. Jeg gleder meg over de gjestene som gir meg glede, varme og nærhet. Og de representerer et mangfold i erfaring, kjønn, religion, legning, nasjonalitet, etnisitet, osv.

Det er klart at min første lærer satte noen viktige spor. Lærere, sjefer, kolleger, – de har alle satt spor. Noen har trampet av seg søla og satt spor jeg helst vil glemme. De fleste har etterlatt seg gode dufter og varme minner. Jeg fortsetter å leve med åpen dør.

Ateister har også krav på respekt

«En trygg forankring i egen tro og i egne kulturtradisjoner er en forutsetning for en åpen dialog med mennesker som har et annet livssyn og en annen tro». Det er H.M. Kong Harald som sier dette i en ny bok.

Illustrasjonsfoto: Patryk Sobczak @patryksobczak på Unsplash

Den forsinkede avgangen var meldt over høytaleranlegget, inkludert beskjeden at alle kunne få te og kjeks i kafeen på flyselskapets regning. Sylhet International Airport var ikke så stor i 1997, men som vanlig full av folk. Med veske på skuldra og te og kjeks i hånda så jeg meg rundt for å finne plass ved et bord. Noen ivrige bengaler ropte meg bort til sitt bord, der det fra før satt en utlending sammen med dem, en ung, lyshåret kvinne. 

Hun tror ikke på Gud!

I tillegg til de som satt ved bordet (noen to på en stol) sto det en sirkel av nysgjerrige mannfolk og gutter rundt henne. Før jeg hadde fått satt meg ned, pekte de som hadde ropt meg til seg og lo: «Hun tror ikke på gud! Haha!» Kvinnen rødmet og så bønnfallende på meg. Jeg leste situasjonen slik at hun hadde satt seg ned og blitt omringet av menn som ville snakke med henne, slik det pleide å være. De hadde kommet inn på tema religion og hun hadde sikkert svart, som mange yngre nordeuropeere gjør, at hun ikke trodde på gud (eller Gud).

Det var imidlertid en utenkt tanke for disse mennene. Enten måtte hun vel være muslim, som de fleste i Bangladesh, eller som vestlig var hun gjerne kristen? Hun kunne jo også være hindu eller buddhist? «Tror du på Gud?» spurte de, henvendt til meg. Jeg svarte som jeg ofte gjorde når spørsmålet kom opp: «Ja, og jeg er kristen misjonær.» Jeg snakket noen ord med den svært brydde, unge kvinnen og fikk vite at hun var fra England og hadde tatt en pause i studiene for å reise aleine rundt i verden med ryggsekk.

Ateister fortjener også respekt

Jeg forklarte dem rundt bordet litt om hvor vanlig det var, spesielt for yngre mennesker i Nord-europa at de har vendt religion ryggen og sier at de ikke tror det finnes noen gud. De kommer fra land der det er kristen tradisjon og kultur. Men gud er en størrelse de ikke forholder seg til.

Joda, flere av dem hadde nok hørt om ateister. Nå var det min oppgave å få muslimene rundt bordet, mer eller mindre praktiserende, til å forstå at også ateister har rett til å bli møtt med respekt. Et slikt foredrag hadde begrenset interesse, så noen av dem som mente de hadde studert dette eksotiske kvinnemennesket ferdig, gikk sin vei. Etter en stund var vi sikkert ikke «mer enn» femten menn og en kvinne rundt bordet og kunne føre en mer «normal» samtale. Damen hadde fått igjen sin normale ansiktsfarge i det luftkjølte kafélokalet. Hun hadde fått igjen evnen til å prate, men var ikke så ivrig. Meg viste hun stor takknemlighet med blikket.

Om å finne sin plass og respektere de andre

Denne episoden tenkte jeg på da jeg leste Vårt Lands intervju med Harald Stanghelle som har skrevet bok om Kongen. I en tale for en tid siden beskrev den samme kloke Kongen oss nordmenn slik: «Noen nordmenn tror på Gud, andre på Allah. Noen tror ikke i det hele tatt.» 

Kongen er et forbilde for meg når det gjelder å møte mennesker med respekt, samtidig som jeg kan være trygg i meg sjøl. På bokhandelen selger de ei bok av Thomas Sjödin med en god tittel. Den sier noe om dette: «Den som finner sin plass tar ingen annens». 

Jeg gråter med de gråtende

«Sønnen min er 6 år i dag, men vi orker ikke å feire bursdagen hans.» (Mor på Facebook).

Noen av mine aller kjæreste aserbajdsjanske venner bor i Tyskland, langt unna krigen som herjer, men de klarer ikke å tenke på annet enn krigshandlingene som skjer der hjemme.

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!»

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!» Hun står oss så nær, den unge moren som måtte rømme hals over hode da hun selv var et lite barn. Nå kjenner hun en forvirrende blanding av bestyrtelse og håp. Hun vet godt at hun ikke kan dra tilbake nå, men håpet om muligheten er vekket til live igjen. Det er faktisk den samme krigen hun og familien rømte fra for snart tretti år siden; det har bare vært våpenhvile, en skjør våpenhvile i alle disse årene og stadige brudd. Nå, i september brøt krigen løs igjen. Sannheten er det første offeret i krig, så det er vanskelig å vite sikkert hvem som «begynte» denne gangen. Flere dager før verdenspressen begynte å skrive om de aserbajdsjanske angrepene hadde jeg hørt om armenske angrep…

Jeg hørte en armensk kvinne i Norge i radioen i dag; hun var urokkelig i sin visshet om at Nagorno Karabakh er armensk land og har alltid vært det. Mine kjære venner sier like tydelig: «Karabakh er en del av Aserbajdsjan! Derom hersker ingen tvil!» Min venninne legger til at dette ikke er en religionskrig! Det er viktig å være klar over. Den er et resultat av villet sovjetisk politikk. Stormaktene Russland og Tyrkia støtter de to partene.

Jeg husker en fin høstdag en av våre medarbeidere inviterte oss med til Tovuz, et usedvanlig vakkert og frodig område i Kaukasus (se hovedbildet). Ved en elv var det en uterestaurant der vi hadde fest og feiret bursdagen til en av de norske. Det er et lysende minne fra et område der bombene nå faller, det første området utenom Nagorno Karabakh jeg hørte ble rammet av angrepene denne gangen.

Nizami Ganjavi (1141-1209), Aserbajdjans nasjonaldikter, er gravlagt rett utenfor Ganja i et utrolig flott mausoleum.

Jeg er svært bekymret for mine venner i Ganja.

Jeg gråter med mine kjære i Aserbajdsjan og er svært bekymret for dem som bor i Ganja, der det nå har vært flere angrep mot sivile. Vi får ikke kontakt med dem. Byen ligger langt utenfor området de kriger om. Ganja er den nest største byen i Aserbajdsjan. Normisjon, som var min arbeidsgiver da jeg bodde i landet, hadde sitt hovedkontor der de første årene og flere av prosjektene jeg har hatt ansvar for har hatt mye av aktiviteten sin der. Så vidt jeg vet har ikke aserbajdsjanske militære spesielt mye aktivitet i denne fine byen med så mange flotte mennesker, men nå faller bombene der. På nett ser jeg ødelagte hus, bruer og veier.

Jeg ber for Ganja! Jeg ber for Aserbajdsjan! Jeg ber for alle mine kjære venner!

Partiet sentrum: Idealisme vs realisme

Geir Lippestad og Kristin Walstad leder an i det nyetablerte partiet Sentrum (faksimile fra Vårt Land)

Jeg kjemper en kamp med meg sjøl; skal idealismen vinne eller realismen få det siste ordet?

Det er en ikke så godt bevart hemmelighet at jeg er en passiv KrF-er. Jeg har vært ganske trofast når det har vært valg (bare ett unntak!) og fulgt med på opp- og nedturene til partiet, men da de foretok en høyrevridd kuvending i 2018, holdt det hardt. Likevel er jeg fortsatt medlem, enn så lenge.

Da det på høyresiden av KrF ble dannet et nytt parti for en del år siden, «De kristne», var jeg svært skeptisk, ja, – jeg likte det veldig dårlig. Bortsett fra at de sto for noe helt annet enn meg var hovedinnvendingen at de svekket KrF med å stille sine lister.

Så kommer det nå et initiativ med mål om å danne et nytt parti, bygd på kristne og humanistiske verdier, – «Sentrum». Da møter jeg meg sjøl i døra. Mitt hovedankepunkt er, som sist, at de svekker KrF og andre partier jeg kan sympatisere med. Med andre ord; realisten i meg sier «nei! nei!». Hvis dette partiet blir etablert og får noe tilslutning, vil det fram til neste års valg neppe få nok oppslutning til å få inn en eneste på Stortinget. Men de kan ta nok stemmer fra KrF til at de blir liggende permanent under sperregrensa.

Lippestads Sentrum

Idealisten i meg heier på Geir Lippestad (han liker jeg godt fra før også) og de andre som har tatt dette initiativet. De vil ha fokus på de svakeste i samfunnet, en mer åpen innvandringspolitikk, miljø- og klimaspørsmål og verdens fattige. Jeg kunne ikke formulert det bedre sjøl.

Otto von Bismarck sa på attenhundretallet at «Politikk er det muliges kunst». For å få innflytelse er det mye kjøpslåing og en del kameler å svelge. For egen del opplever jeg nok at KrF har fått vel mye kamel på tallerkenen i Regjeringen Solberg. Men det var ved veivalget i 2018 at KrF tok valget som forandret partiet i forhold til det jeg ønsker å være med på.

Les også: Jeg gråter med de gråtende

Det skulle ikke forundre meg om det er en del gode, kanskje endog sentrale, KrF-politikere som kjemper den samme kampen som meg, kampen mellom idealismen og realismen i politikken.

Jeg er fortsatt spent på hvilken -isme som vinner, både hos meg og andre.