Bjarne fra Namsos

Annelis og jeg har fått en ny kamerat, – Bjarne. Han kom som en venn i nøden.

Han kom akkurat i tide til å løse noen store utfordringer. Sønn og svigerdatter hadde planer om maling av et påbygg på huset, men med tre aktive unger rundt er ikke det så lett.

Vi besteforeldre, derimot, er underernært på kontakt med disse tre. Da var Bjarnes entré svært velkommen. Bjarne Bobil er redningen.

Vi har reist til Sandefjord. Men takket være Bjarne lever vi omtrent som i karantene. Vi har vår egen husholdning og møter barnebarna utendørs og går/drar på tur sammen. De voksne holder vi minst to meter avstand til og i forhold til livet i byen, er vi ikke her.

I dag var vi på tur i fem timer, med bål, strandliv (ikke badeliv, akkurat!) og tur langs Kyststien. Pølser surret i farmors pinnebrød smakte! Blåveis til mamma og klatring i berg og trær gjorde susen.

Bjarne Bobil så dagens lys, eller fikk grønt lys til å komme seg på veien, på Trafikkstasjonen i Namsos for tjue år siden.

Vi ser fram til mange gode opplevelser med denne fine turkameraten i resten av pandemien og i åra som kommer.

Adjunkt med opprykk

Skipper, sokneprest, distriktslege, hvalfanger, professor, lektor, jordmor.

Jeg vandrer på en kirkegård og ser på gravene. Det er ikke så vanlig som før, men fortsatt er det mange som har med en tittel på gravminnet til sine kjære.

Skjermdump fra gravplassen jeg vandret på.

«Hvem er jeg?» Jeg har en ganske intetsigende utdanningstittel; «adjunkt med opprykk». Det betyr at jeg har to grunnfag i tillegg til lærerskolen. Men det er en svært uvesentlig beskrivelse av hvem jeg er. 

At jeg er fra Høland, med mye slekt på Rømskog er litt nærmere identiteten min. Likeså at jeg er sønnen til Ingeborg og Steinar, at jeg har tre eldre søsken og at jeg har arbeidet som misjonær. Misjonær er en yrkestittel det er ofte knyttet mye identitet til, men likevel…

Jeg er som et kålhue. Du kan plukke av blad etter blad og det du ser før du begynner å plukke er i alle fall ikke meg.

Egentlig er det ikke så lett å beskrive hvem jeg er, for jeg veit at det jeg ser i speilet er ganske farget av mitt indre bilde og, ikke minst, hvordan mine medmennesker har speilet meg. Jeg har fått noen gener, med evner, gaver og tilbøyeligheter og så har jeg blitt formet i møte med mine omgivelser. Det at jeg er en kristen og har fått ta imot Guds betingelsesløse kjærlighet er en svært viktig del av min identitet. I møte med Gud og Jesus blir jeg det mennesket og medmennesket jeg er ment å være. 

«Adjunkt med opprykk». Det hadde vel gjort seg på en gravstein? Nei, jeg vil heller at det står noe om å være elsket og savnet. For det er elsket jeg vil være og savnet jeg ønsker å bli. Dét er min identitet, tror jeg.

Drømmejobben

Det var sommeren 1970. Jeg hadde fått drømmejobben for sommeren, som sjåfør. 

Den var mørkeblå, men sånn så bilen ut som var essensiell i drømmejobben min. (Skjermdump fra Flickr)

Det var ganske sprekt av Ivar å gi meg jobben med å kjøre «mjølkeruta». Jeg hadde hatt førerkort i seks – sju uker da jeg begynte!

Om jeg fikk jobben fordi min familie var faste kunder i matbutikken hans eller fordi han kjente meg fra skolekorpset der jeg spilte med sønnen eller om det var en annen grunn, veit jeg ikke. Så vidt jeg husker var det ikke noe jobbintervju.

Men jeg var jo en ganske blid og grei gutt, da. Det visste alle på Bjørkelangen. Og «blid og grei» viste seg å være like viktig som gleden over å kjøre en bil som var litt større enn folkevogna til pappa. Hver dag (var det ikke hver dag, tro?) fikk jeg en bunke pakkelister som Kari, kona til Ivar, hadde skrevet. Hun hadde tatt imot bestillingene på telefon og jeg skulle plukke i pappesker for å ta med på mjølkeruta. Melkebestillingene var mer eller mindre faste. Når pappeskene, samt melk, kefir, krem og rømme, var på plass i den blå Transiten, startet rundturen, som tok et par timer. Rundt Einerhaugen, opp til Rud og Hornåseng og til slutt i Kattnæggel-kroken, der jeg sjøl kom fra. Mange steder var det noen hjemmeværende kvinner og ensomme pensjonister som satte pris på en blid og grei attenåring som kom med matkassen deres.

Det gikk fint lenge, men så en dag som jeg skulle snu utenfor det lille røde huset til ‘a Anna. Jeg oppdaget ikke det lave gjerdet, selv om jeg hadde snudd der mange ganger. Plutselig kjente jeg bilen gjorde et hopp og sto bom fast. Da hadde høyre hjul klatret over gjerdet som satt fast under skjermen. Verken gjerdet eller bakskjermen så særlig pene ut, men jeg husker ikke oppgjøret, så det må ha gått relativt behersket for seg både hos ‘a Anna og han Ivar.

Jeg har opplevd mye spennende i et langt liv, men når radiopraterne spør om noen husker en spesiell sommerjobb, er det alltid den blå Transiten hans Ivar jeg tenker på. 

Det var vel ingen som trodde at kolonial.no var et nytt fenomen?

Kasseskrekk – en nyttig erfaring?

Jeg trivdes godt på skolen. Regning, lesing og skriving gikk veldig greit. Også når fagene byttet navn til matte og norsk.

Skjermdump franskbazar.no

Men da et nytt fag dukket opp på timeplanen i fjerde, var ikke alle timene like lystbetonte lenger. Gym var ikke helt min greie. Den store skrekken var kassa vi skulle hoppe over. Jeg klarte å hoppe og bli sittende over skrevs, men derfra til neste steg kom jeg aldri. Hadde enda kassa vært like lav som på illustrasjonsfotoet jeg fant…

Hele høstsemesteret hadde vi utegym. Vi trente med sikte på idrettsmerket. Sekstimeter, høyde, lengde, kast med liten og stor ball. Jeg klarte kravene for liten ball, men ingen av de andre, – så jeg fikk ikke idrettsmerket en eneste gang!

Mange av gutta i klassen var gode i fotball. Noen ganger var det det som timen skulle brukes til. Jeg visste godt hvem som sto igjen i «røkla» sammen med meg når alle de gode var valgt. Og hvis læreren ville variere litt, og spille kanonball, håndball eller kurvball, var røkla-gjengen akkurat den samme. Heller ikke slåball gjorde noen forskjell. Jeg har en evne til å forskusle hver eneste ballsjanse som jeg blir gitt. (Legg merke til presens; det har ikke forandret seg selv etter 60 år).

I svømming klarte jeg meg litt bedre, for der var det ikke nødvendig å være raskest og det var bare unntaksvis en ball involvert.

Det å være en sinke i gym har jeg ofte tenkt på som en nyttig erfaring. Livet har fart såpass godt med meg at gymtimene var der jeg lærte hva det innebærer å kjenne seg mislykket. Og det er utvilsomt en nyttig erfaring, for noen opplever det stadig.

En pensjonistprat

Jeg traff en gammel skolekamerat fra barneskolen i dag. Vi kom i snakk om hvor heldige vi er. 

En av gutta i denne klassen var det jeg møtte…

Begge er fysisk aktive og har helse og krefter til å være ute i naturen, selv om syttiåra våre starter neste år. Vi har begge noen å være glad i og noen vi kan bety noe for. I det hele tatt; vi er begge takknemlige for livet.

Vi snakket også sammen om felles skolevenner som ikke har hatt det så greit i livet og ble enige om at livet ikke er rettferdig. Motgang og vanskeligheter er ikke likt fordelt. Mange har opplevd tidlig at helsa svikter, at samliv blir brutt og at livsgrunnlaget ble borte. 

Ingen av oss to er særlig høyt oppe når skattelistene legges ut. Ingen av oss er berømt eller bejublet. Jeg sier noen ganger at jeg har «surfet» ganske lett gjennom livet, men til sjuende og sist er det ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som er avgjørende.

Kameraten min opplevde å bli enkemann nokså tidlig, men der vi står og snakker sammen, gir han uttrykk for at han er takknemlig for det livet han har hatt. Han har fokus på at livet har vært godt likevel.

Og «fokus» er nok et viktig ord. Hva gir jeg fokus?

Det er altfor mange som fokuserer på alt det som «ikke skulle være nødvendig i vælas rikeste land i 2021…» Med et slikt fokus blir det ikke så lett å glede seg over verken skiløypene på Mangenfjellet eller vårsol som «blenkjer i bakkane». Med et slikt fokus er det lett å overse gleden over barnebarn og annen familie. Og med et slikt fokus kan du rett og slett glemme å være takknemlig over å kunne stå opp til en ny dag og ha krefter til å møte gledene og utfordringene i den.

Hva gir du fokus?