Jeg trivdes godt på skolen. Regning, lesing og skriving gikk veldig greit. Også når fagene byttet navn til matte og norsk.
Men da et nytt fag dukket opp på timeplanen i fjerde, var ikke alle timene like lystbetonte lenger. Gym var ikke helt min greie. Den store skrekken var kassa vi skulle hoppe over. Jeg klarte å hoppe og bli sittende over skrevs, men derfra til neste steg kom jeg aldri. Hadde enda kassa vært like lav som på illustrasjonsfotoet jeg fant…
Hele høstsemesteret hadde vi utegym. Vi trente med sikte på idrettsmerket. Sekstimeter, høyde, lengde, kast med liten og stor ball. Jeg klarte kravene for liten ball, men ingen av de andre, – så jeg fikk ikke idrettsmerket en eneste gang!
Mange av gutta i klassen var gode i fotball. Noen ganger var det det som timen skulle brukes til. Jeg visste godt hvem som sto igjen i «røkla» sammen med meg når alle de gode var valgt. Og hvis læreren ville variere litt, og spille kanonball, håndball eller kurvball, var røkla-gjengen akkurat den samme. Heller ikke slåball gjorde noen forskjell. Jeg har en evne til å forskusle hver eneste ballsjanse som jeg blir gitt. (Legg merke til presens; det har ikke forandret seg selv etter 60 år).
I svømming klarte jeg meg litt bedre, for der var det ikke nødvendig å være raskest og det var bare unntaksvis en ball involvert.
Det å være en sinke i gym har jeg ofte tenkt på som en nyttig erfaring. Livet har fart såpass godt med meg at gymtimene var der jeg lærte hva det innebærer å kjenne seg mislykket. Og det er utvilsomt en nyttig erfaring, for noen opplever det stadig.
På den grønne gren 