«Husker du din første lærer?» spør Facebook. Hvem gjør ikke det? «Frøken Westbye» var en som satte spor i sinnet mitt og livet mitt.
Sporene fra frøken Westbye bar preg av at hun også hadde vært pappa sin lærer og fortsatt brukte mye av den samme pedagogikken selv om det hadde gått nesten førti år. Dagens blogg handler om spor og relasjoner.
En av mine yngre, kloke venner i Aserbajdsjan sendte meg en hilsen for noen år siden. Enten det var hun selv som hadde kommet på det eller et sitat, er det godt sagt: «Våre hjerter er som et gjestehus. Det er mange som kommer og går, noen nesten ubevisst. En del setter igjen et spor og noen svært få kommer inn og blir der for bestandig.»
Her jeg sitter som pensjonist på min grønne grein, tenker jeg på hvor privilegert jeg er. I mitt hjertes gjestehus er det svært mange som kommer og går. Jeg er en person med åpen dør. Likevel er det ikke mange «uvedkommende» som har kommet inn og trampet av seg søla. Det er berikende å oppleve at mennesker med veldig ulik personlighet, bakgrunn og tilnærming kommer inn i mitt hjertes gjestehus. Noen kom inn tidlig i livet og har fått et eget rom som de skal få fortsette å ha. Men så er det noen som kom inn på et punkt i livet og tok ganske stor plass. De fikk eget rom og vi pleide kontakten en stund før de flyttet ut igjen. Minnet og duften er igjen etter dem. På et senere stadium har noen av dem kommet tilbake og blitt, til gjensidig glede. Fortsatt er det nye rom som får gjester som blir boende.
Et stort antall mennesker har kommet inn i gjestehuset, satt seg ned og blitt der i kortere og lengre tid. Vi fant tonen, om så bare for en dag eller en periode. De har alle satt noen spor.
De fleste, kanskje alle, har noen avstengte rom i vårt hjertes gjestehus. Det har nok jeg også, rom der de bor, de som kom trampende inn og som ikke ville gå igjen, men de vil jeg ikke bruke krefter på. Jeg gleder meg over de gjestene som gir meg glede, varme og nærhet. Og de representerer et mangfold i erfaring, kjønn, religion, legning, nasjonalitet, etnisitet, osv.
Det er klart at min første lærer satte noen viktige spor. Lærere, sjefer, kolleger, – de har alle satt spor. Noen har trampet av seg søla og satt spor jeg helst vil glemme. De fleste har etterlatt seg gode dufter og varme minner. Jeg fortsetter å leve med åpen dør.
På den grønne gren 