Jeg gråter med de gråtende

«Sønnen min er 6 år i dag, men vi orker ikke å feire bursdagen hans.» (Mor på Facebook).

Noen av mine aller kjæreste aserbajdsjanske venner bor i Tyskland, langt unna krigen som herjer, men de klarer ikke å tenke på annet enn krigshandlingene som skjer der hjemme.

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!»

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!» Hun står oss så nær, den unge moren som måtte rømme hals over hode da hun selv var et lite barn. Nå kjenner hun en forvirrende blanding av bestyrtelse og håp. Hun vet godt at hun ikke kan dra tilbake nå, men håpet om muligheten er vekket til live igjen. Det er faktisk den samme krigen hun og familien rømte fra for snart tretti år siden; det har bare vært våpenhvile, en skjør våpenhvile i alle disse årene og stadige brudd. Nå, i september brøt krigen løs igjen. Sannheten er det første offeret i krig, så det er vanskelig å vite sikkert hvem som «begynte» denne gangen. Flere dager før verdenspressen begynte å skrive om de aserbajdsjanske angrepene hadde jeg hørt om armenske angrep…

Jeg hørte en armensk kvinne i Norge i radioen i dag; hun var urokkelig i sin visshet om at Nagorno Karabakh er armensk land og har alltid vært det. Mine kjære venner sier like tydelig: «Karabakh er en del av Aserbajdsjan! Derom hersker ingen tvil!» Min venninne legger til at dette ikke er en religionskrig! Det er viktig å være klar over. Den er et resultat av villet sovjetisk politikk. Stormaktene Russland og Tyrkia støtter de to partene.

Jeg husker en fin høstdag en av våre medarbeidere inviterte oss med til Tovuz, et usedvanlig vakkert og frodig område i Kaukasus (se hovedbildet). Ved en elv var det en uterestaurant der vi hadde fest og feiret bursdagen til en av de norske. Det er et lysende minne fra et område der bombene nå faller, det første området utenom Nagorno Karabakh jeg hørte ble rammet av angrepene denne gangen.

Nizami Ganjavi (1141-1209), Aserbajdjans nasjonaldikter, er gravlagt rett utenfor Ganja i et utrolig flott mausoleum.

Jeg er svært bekymret for mine venner i Ganja.

Jeg gråter med mine kjære i Aserbajdsjan og er svært bekymret for dem som bor i Ganja, der det nå har vært flere angrep mot sivile. Vi får ikke kontakt med dem. Byen ligger langt utenfor området de kriger om. Ganja er den nest største byen i Aserbajdsjan. Normisjon, som var min arbeidsgiver da jeg bodde i landet, hadde sitt hovedkontor der de første årene og flere av prosjektene jeg har hatt ansvar for har hatt mye av aktiviteten sin der. Så vidt jeg vet har ikke aserbajdsjanske militære spesielt mye aktivitet i denne fine byen med så mange flotte mennesker, men nå faller bombene der. På nett ser jeg ødelagte hus, bruer og veier.

Jeg ber for Ganja! Jeg ber for Aserbajdsjan! Jeg ber for alle mine kjære venner!