Juleposten skal fram

I år skulle vi være tidlig ute med juleposten til utlandet; – det er jo en koronapandemi i denne verden. FotoKnudsen gav oss en betimelig påminnelse om å lage et personlig julekort, og det var til og med 40% rabatt fram til slutten av november.

For å forstå dette konseptet, som er en av de sterkeste juletradisjonene i familien Holmedahl, må en huske på at vi bodde tusenvis av kilometer hjemmefra i årevis, – før dataalderen. Vi var ganske gode på å holde kontakt med slekt og venner gjennom håndskrevne brev. Noen ganger i året, og i alle fall til jul, – lagde vi stensilerte brev (etter hvert fotokopierte) for å nå ut til mange på en gang. Tradisjonen er blitt holdt ved like, våre julebrev er like viktige som de sju slaga og nesten like viktig som lukta av pinnekjøtt på julaften.

Visste du forresten, kjære bloggleser, at det er over 160 år siden det første julekortet ble laget i England? Det første norske julekortet ble lagt i postkassen i 1883! Annelis og jeg er av de som bidrar til at tradisjonen føres videre.

Vi er faktisk ganske fornøyd med julekortene fra FotoKnudsen. Utfordringen er at hilsenen som skal skrives på, må skrives for hånd. Det tar tid, – derfor har vi også laget en mer «moderne», masseprodusert versjon, som også kan sendes i konvolutt, alternativt som e-brev eller som vedlegg i Messenger. 

Men altså, vi ville være tidlig ute med våre brev i år til de som står oss nær i Bangladesh og Aserbajdsjan. Det var brukt noen timer på å skrive dem, de fleste på engelsk. Men jeg har også sittet og knotet med flere brev på বাংলা ভাষা (bengali). I går skulle vi på Rema 1000, der vi har Posten, for å sende dem. Vi skulle bare sjekke på posten.no hva portoen ville bli. Pga pandemien var der der en «Oppdatert liste over hvilke land det kan sendes post til». Det hadde vi vel ikke tenkt på. Gjett hvilke to land som ikke står der! Noen ville kanskje demonstrert foran FN-bygningen og krevd Generalsekretærens avgang, siden han ikke kan sørge for at vi får fram brev dit vi vil i 2020! 

Vi må nok bare bite det i oss og finne noen digitale løsninger så de viktige folka våre der ute får vite at vi tenker på dem i år også og ønsker at de skal få ei god jul og et virusfritt nytt år.

En av fordelene med denne tradisjonen vår er at det alltid kommer en del julehilsener inn også, stadig flere på e-post, men også mange i papir. Det er veldig koselig å sitte med julegodteri og en kaffekopp mens en tar en sveip over venneflokken og oppdateres på deres gjøren og laden. Vi håper å høre fra riktig mange i år også!

God adventstid!

Jeg gråter med de gråtende

«Sønnen min er 6 år i dag, men vi orker ikke å feire bursdagen hans.» (Mor på Facebook).

Noen av mine aller kjæreste aserbajdsjanske venner bor i Tyskland, langt unna krigen som herjer, men de klarer ikke å tenke på annet enn krigshandlingene som skjer der hjemme.

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!»

«Hjembyen min er frigjort igjen, jeg vil dra tilbake!» Hun står oss så nær, den unge moren som måtte rømme hals over hode da hun selv var et lite barn. Nå kjenner hun en forvirrende blanding av bestyrtelse og håp. Hun vet godt at hun ikke kan dra tilbake nå, men håpet om muligheten er vekket til live igjen. Det er faktisk den samme krigen hun og familien rømte fra for snart tretti år siden; det har bare vært våpenhvile, en skjør våpenhvile i alle disse årene og stadige brudd. Nå, i september brøt krigen løs igjen. Sannheten er det første offeret i krig, så det er vanskelig å vite sikkert hvem som «begynte» denne gangen. Flere dager før verdenspressen begynte å skrive om de aserbajdsjanske angrepene hadde jeg hørt om armenske angrep…

Jeg hørte en armensk kvinne i Norge i radioen i dag; hun var urokkelig i sin visshet om at Nagorno Karabakh er armensk land og har alltid vært det. Mine kjære venner sier like tydelig: «Karabakh er en del av Aserbajdsjan! Derom hersker ingen tvil!» Min venninne legger til at dette ikke er en religionskrig! Det er viktig å være klar over. Den er et resultat av villet sovjetisk politikk. Stormaktene Russland og Tyrkia støtter de to partene.

Jeg husker en fin høstdag en av våre medarbeidere inviterte oss med til Tovuz, et usedvanlig vakkert og frodig område i Kaukasus (se hovedbildet). Ved en elv var det en uterestaurant der vi hadde fest og feiret bursdagen til en av de norske. Det er et lysende minne fra et område der bombene nå faller, det første området utenom Nagorno Karabakh jeg hørte ble rammet av angrepene denne gangen.

Nizami Ganjavi (1141-1209), Aserbajdjans nasjonaldikter, er gravlagt rett utenfor Ganja i et utrolig flott mausoleum.

Jeg er svært bekymret for mine venner i Ganja.

Jeg gråter med mine kjære i Aserbajdsjan og er svært bekymret for dem som bor i Ganja, der det nå har vært flere angrep mot sivile. Vi får ikke kontakt med dem. Byen ligger langt utenfor området de kriger om. Ganja er den nest største byen i Aserbajdsjan. Normisjon, som var min arbeidsgiver da jeg bodde i landet, hadde sitt hovedkontor der de første årene og flere av prosjektene jeg har hatt ansvar for har hatt mye av aktiviteten sin der. Så vidt jeg vet har ikke aserbajdsjanske militære spesielt mye aktivitet i denne fine byen med så mange flotte mennesker, men nå faller bombene der. På nett ser jeg ødelagte hus, bruer og veier.

Jeg ber for Ganja! Jeg ber for Aserbajdsjan! Jeg ber for alle mine kjære venner!