Jeg kjemper en kamp med meg sjøl; skal idealismen vinne eller realismen få det siste ordet?
Det er en ikke så godt bevart hemmelighet at jeg er en passiv KrF-er. Jeg har vært ganske trofast når det har vært valg (bare ett unntak!) og fulgt med på opp- og nedturene til partiet, men da de foretok en høyrevridd kuvending i 2018, holdt det hardt. Likevel er jeg fortsatt medlem, enn så lenge.
Da det på høyresiden av KrF ble dannet et nytt parti for en del år siden, «De kristne», var jeg svært skeptisk, ja, – jeg likte det veldig dårlig. Bortsett fra at de sto for noe helt annet enn meg var hovedinnvendingen at de svekket KrF med å stille sine lister.
Så kommer det nå et initiativ med mål om å danne et nytt parti, bygd på kristne og humanistiske verdier, – «Sentrum». Da møter jeg meg sjøl i døra. Mitt hovedankepunkt er, som sist, at de svekker KrF og andre partier jeg kan sympatisere med. Med andre ord; realisten i meg sier «nei! nei!». Hvis dette partiet blir etablert og får noe tilslutning, vil det fram til neste års valg neppe få nok oppslutning til å få inn en eneste på Stortinget. Men de kan ta nok stemmer fra KrF til at de blir liggende permanent under sperregrensa.
Lippestads Sentrum
Idealisten i meg heier på Geir Lippestad (han liker jeg godt fra før også) og de andre som har tatt dette initiativet. De vil ha fokus på de svakeste i samfunnet, en mer åpen innvandringspolitikk, miljø- og klimaspørsmål og verdens fattige. Jeg kunne ikke formulert det bedre sjøl.
Otto von Bismarck sa på attenhundretallet at «Politikk er det muliges kunst». For å få innflytelse er det mye kjøpslåing og en del kameler å svelge. For egen del opplever jeg nok at KrF har fått vel mye kamel på tallerkenen i Regjeringen Solberg. Men det var ved veivalget i 2018 at KrF tok valget som forandret partiet i forhold til det jeg ønsker å være med på.
Les også: Jeg gråter med de gråtende
Det skulle ikke forundre meg om det er en del gode, kanskje endog sentrale, KrF-politikere som kjemper den samme kampen som meg, kampen mellom idealismen og realismen i politikken.
Jeg er fortsatt spent på hvilken -isme som vinner, både hos meg og andre.
På den grønne gren 